Er du en skapmaler?

Om å male i skjul – og hvor mye det egentlig koster deg

Det er et ord jeg har brukt om meg selv i mange år.

Skapmaler.

En skapmaler er en som maler, men ikke sier det.

Ikke fordi det er hemmelig. Ikke fordi det er noe å skjule. Du sitter jo bare hjemme og setter farger på et lerret – det er ikke akkurat lyssky virksomhet. Men når noen spør hva du driver med på fritiden, så kommer det liksom aldri ut av munnen din.

«Neei, du vet. Går tur, ser litt TV og sånn.»

Jeg husker den følelsen som om det var i går. Å ha så lyst til å si jeg maler – og så svelge det, og si noe annet i stedet.

Jeg malte i kjelleren. Helt bokstavelig.

Det var ikke noe koselig atelier med godt lys og en kaffekopp. Det var en kald kjeller. Om vinteren så jeg ut som Michelin-mannen, med så mye klær på at jeg nesten ikke fikk beveget armene.

Men det var jo veldig praktisk.

For ingen så meg.

Og når jeg tenker etter, var det egentlig hele poenget med kjelleren. Det var ikke lyset. Det var ikke plassen. Det var ikke engang at det var greit med søl. Det var at det var et sted ingen kom.

Av og til tok jeg bildene opp i stuen og så på dem. Og hvis noen ringte og sa de stakk innom om en halvtime, så tok jeg dem ned igjen.

Tenk litt på det. Jeg ryddet bort mine egne malerier fra mine egne vegger. I mitt eget hus.

Og du tenker kanskje at dette gikk over da jeg ble flinkere. Det gjorde det jo, på en måte – jeg begynte til og med å selge bilder på nett. Men vet du hva jeg tenkte da? Jeg tenkte at hvis jeg bare kunne solgt under pseudonym, helt anonymt, så hadde jeg gjort det. Uten å nøle.

Fremmede mennesker betalte penger for noe jeg hadde laget og hengte det opp hjemme hos seg. Og jeg ville helst gjort det uten navn.

Så sterk var den følelsen.

Det verste er ikke at du ikke sier det

Det verste er at du ikke tar det på alvor selv.

For det som ikke blir sagt høyt, kommer heller ikke inn i kalenderen. Det får ikke lov til å ta plass. Det blir noe du gjør hvis du rekker det, når alt annet er ferdig – og alt annet blir jo aldri ferdig.

Så du maler i rykk og napp. Med måneder imellom. Og hver gang begynner du litt på nytt.

En kald kjeller er et helt greit sted å male. Det er ikke det jeg sier. Men den sa noe om hvor mye plass jeg syntes det fortjente.

Legg merke til hvor rart dette er

Hvis noen begynner å løpe, sier de «jeg har begynt å løpe». De sier ikke «neei, jeg beveger meg litt raskt av og til». Og ingen forventer at de skal løpe maraton første dagen.

Hvis noen begynner å bake surdeigsbrød, forteller de det til hele nabolaget. De forteller om prøving og feiling, og spør om råd.

Men maling? Da blir vi stille. Og så forventer vi at det skal bli Picasso med en gang.

Jeg tror det er fordi vi har lært at kunst er noe man er, ikke noe man driver med. Og det er en veldig høy dør å gå gjennom.

Men du trenger ikke kalle deg kunstner i det hele tatt. Du kan si «jeg maler». To ord. Det er en aktivitet, ikke en tittel. Ingen krever dokumentasjon.

I episoden snakker jeg om

Dette er kanskje den mest personlige episoden jeg har spilt inn, og jeg har utsatt den lenge fordi jeg var litt redd for den.

Vi går gjennom de tre grunnene til at vi holder maleriet hemmelig, de fire tingene det koster deg – og to sanne historier med nesten tjue år imellom. Den ene handler om en venn som så på bildet mitt og spurte om det var Weidemann jeg prøvde å etterligne. Den andre handler om en kollega som satt to kontorer bortenfor meg, spiste lunsj med meg hver dag i tre år, og som til slutt måtte finne maleriene mine på internett.

Den siste endte med en bestilling.

Og det var egentlig det som overrasket meg mest: ikke at noen fant det ut, men hvor lite som skjedde. Ingen lo. Ingen ba om å få se hele porteføljen min. Hun ville bare ha et bilde til trappeoppgangen sin.

Men for meg ble alt annerledes. For nå var det sagt.

🎧 Hør episode 17 av Kreativ Sjel: «Skapmaler» – der du hører podcast.

Du finner alt her

Denne ukens lille oppgave

Si det til én person i løpet av uken. Ikke «jeg er kunstner». Bare: «jeg maler litt».

Til partneren din, til en venninne, til han på kassa. Jeg bryr meg ikke om hvem. Bare si det høyt til ett annet menneske, og legg merke til hva som skjer.

Jeg tror det skjer veldig lite. Og jeg tror det forandrer ganske mye.

Vil du male et helt maleri sammen med meg?

Fra 31. august til 3. september arrangerer jeg Maleuken – helt gratis. Vi maler et maleri sammen fra tomt lerret til ferdig, signert bilde.

Det er laget for akkurat deg som kjente deg igjen her.

👉 Sett deg på ventelisten til Gratis Maleuke

Og kjenner du en skapmaler? Send henne denne. Hun tror sikkert hun er den eneste.

Klem fra meg.