Transkript Episode 14: Hvorfor «jeg skal bare bli litt flinkere først» er helt bakvendt
Okay, så tenk deg at noen sier til deg: "Jeg skal begynne å trene, men jeg skal bare komme litt i form først." Du hører det jo med en gang sant at det er jo litt bak det er litt bakvendt. Så fordi du kommer jo ikke i form før du begynner å trene. Du kommer jo i form fordi du begynner. Så vet du hva? Det er nesten akkurat det vi sier når vi sier eh, "ja, jeg skal bli med i maleklubben, men jeg skal bare bli litt flinkere først". Eller jeg skal melde meg på et kurs, jeg skal bare bli litt flinkere først. " Kreativ sjel med hjerte i hånd" er podcasten for kvinner i en fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet. Helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse, og for små modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve mer sant. Her får du refleksjoner, gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv. Altså, jeg sitter her med en kopp kaffe og som så ofte i, så i dag har jeg lyst til å snakke om en helt spesiell setning. En helt spesiell setning som jeg hører igjen og igjen og igjen og igjen. Og som jeg har hørt veldig mye de siste seks årene. Som jeg har holdt på med det her som jeg holder på med. Så faktisk omtrent hver eneste gang jeg starter noe nytt, et nytt kurs, en ny male kveld, en mastermind, eh, hva som helst, eh, eller når noen vurderer å bli med i maleklubben så hører jeg det her. "Jeg har så lyst, men jeg skal bare bli litt flinkere først. Jeg skal bare øve litt først." Så du som hører på, kanskje du er en av de som har sagt det her. Jeg skjønner det for så vidt så godt, virkelig. Det høres jo veldig fornuftig ut. Men i dag så har jeg lyst til å vise deg hvorfor den setningen kanskje er det som holder deg aller mest tilbake. Og jeg sier det her med hjertet, eh, fordi jeg tror faktisk at det er helt motsatt av det du tror. Så la oss starte med å bare kjenne litt på den der. Ehm, for kanskje har du sagt den selv, den setningen. "Jeg skal bli med. Eh, jeg skal bare øve litt mer først, eller skal, jeg skal, jeg skal bli litt flinkere først. Jeg skal melde meg på når jeg har blitt litt bedre å male, eller jeg skal bare vente til jeg føler meg litt mer klar." Og det fine eller det vanskelige med denne setningen er at det høres ikke ut som frykt egentlig sant? Det høres ut som fornuft. Det høres ut som du tar det seriøst og at du er ansvarlig, at du vil gjøre ting ordentlig. Flink pike, sant, og det er jo egentlig fine egenskaper. Det er som bare det at eh, altså sant, dette er fine egenskaper. Det er jo de som ikke tar lett på ting som sier alt det her. De er flinke, de er grundige og de bryr seg virkelig disse flinke pikene. Og, men her er det som er interessant. For hva om det egentlig er omvendt? Hva om det å vente til du blir flink nok er det verste du kan gjøre mot deg selv? Det tregeste du kan gjøre i hvert fall. Eh, så, så jeg vil at du skal stoppe litt opp nå fordi at det her er kjernen, er egentlig hele kjernen i dette. Mange tror at læringskurven ser sånn ut, sant? Først øver du litt alene, så blir du flink, og så er du klar til å bli med et sted. Men det er ikke sånn det fungerer, eller det kan fungere sånn, det går bare fryktelig tregt. Så når du sitter alene med, eller står alene med lerretet, så ser ikke du dine egne blindsoner. Du ser ikke helt hva det er som skal til eh, for, for at det skal fungere bedre. Du ser ikke hva som gjør at det ikke fungerer. Du vet ikke helt liksom hvilken lille ting som, som ville løfte hele bildet. Som Elisabeth som jeg hadde på kurs i Spania. Jeg husker nesten ikke hva det var jeg sa til henne en gang, men hun jublet og sa "Yes! Det her! Å, nå løsnet det endelig". Jeg sa en bitteliten ting som ikke en gang hadde tenkt over og som ikke en gang husker. Men hun jublet og løpte rundt og var superhappy fordi hun hadde fått et lite tips som gjorde hele henne dag og hele hennes reise. Som hun sa, "dette var verdt hele turen". Og hun hadde reist hele veien til Spania, og det er gjerne ikke nødvendig. Men eh, det, poenget mitt er at hvis du har noen som gir deg et lite tips som du trenger akkurat der og da, så kan det skyte fart i læringskurven din. Da kan det gjøre sånn at læringskurven din kanskje går rett opp den dagen, og ikke lunker av gårde. Så fordi at når du ikke vet disse tingene, så kan du heller ikke gjøre noe med det. Og du kan male tjue bilder og gjøre de samme tingene tjue ganger, og, og så har du egentlig kanskje ikke blitt noe bedre, for du bare gjør. Du har bare gjentatt deg selv, eh, i det uendelige, eh, og gjør de samme tingene. Istedenfor å få noen tips innimellom som gjør at du tester ut litt nye ting. Og en som ser deg som gjør at du faktisk gjør det som er riktig der og da. Der som du er på din malereise. Så, så dette er så viktig. Det, det å øve alene er ikke sam-- er det samme som å bli flinkere. Ehm, jeg pleier ofte å tenke på dette som stier i skogen. Når du går alene så tråkker du gjerne opp den samme stien om og om og om igjen. Og du går der du alltid har gått fordi det er den stien du kjenner, sant? Men så kommer det noen som, som kjenner skogen litt bedre. Og hun sier det at ja, men hvis du går denne veien her i stedet, så kommer du mye raskere frem, eller du kanskje får, får en fantastisk utsikt eller en flott opplevelse. Eller sant, ehm, se noe helt spesielt på den turen. Og plutselig så har du fått en helt ny sti. Og det hadde du kanskje aldri funnet ut på egen hånd. Og det er akkurat det som skjer når du har noen rundt deg, ehh, som hjelper deg litt på din malereise. Det kan være meg som din mentor, det kan være, eller det kan være din nye malegjeng som du blir kjent med inne i maleklubben. Så jeg har opplevd det så mange ganger selv, og jeg har sittet fast i noe i ukevis. Det kan være maleteknisk eller det kan være businessgreier. Ehh, sant, jeg har vært gründer nå i mange år, og det å jobbe alene, det er ikke alltid så lett. Så har jeg gjerne, har jeg gjerne gått til coachen min og fått, eh, og, og stilt et spørsmål eller sagt at jeg står fast. Noen ganger så vet ikke du alltid hvilket spørsmål du skal stille en gang, sant? Du bare står fast. Og så har kanskje coachen min brukt ti minutter og sett rett igjennom det, og så ender opp med å si at "Hege hallo, du gjør dette alt for komplisert. Prøv heller dette" og så er du videre. Det er i hvert fall var jeg det. Ti minutter istedenfor måneder. Og det er dette jeg vil du skal høre. Fordi ekte læring, det er ikke bare å gjenta noe alene. Det er repetisjon pluss tilbakemelding pluss inspirasjon. For du kan ha så lyst til å male som bare det. Hvis ikke du er inspirert til å faktisk ta tak, så skjer det fint lite. Men når du får denne magiske ehm, samen-sammensetningen her med repetisjon og tilbakemelding og inspirasjon, da begynner læringskurven virkelig å skyte fart. Og så når du sier "jeg skal bli litt flinkere først, så blir jeg med", så velger du egentlig den tregeste veien eller den lengste veien som finnes. For den raskeste veien til å bli bedre er å komme inn tidlig, og komme inn mens du er helt fersk og lære mens du har hjelpen der. Fordi når du, når du faktisk melder deg på et kurs eller melder deg inn i maleklubben med en gang du eh, begynner å male, så vil du få en utrolig mye raskere vei til målet. Eeeh, eller for så vidt så er ikke det noe mål i denne reisen fordi at dette er en evig utvikling. Men, men poenget mitt er at du vil få mye raskere til malerier som du faktisk kan henge på veggen din med stolthet, og som du ikke tar ned igjen når du får gjester på besøk, men lar de henge der og ta imot, ta imot skrytet når den, når det kommer. Så eh, men så er det noe helt annet under det her også, og fordi at den derre "jeg skal bare bli litt flinkere først" handler jo ikke, handler ikke veldig ofte om ferdigheter i det hele tatt. Det er ikke det det handler om i det hele tatt. Dette er perfeksjonisme som er litt forkledd. Det er en maske du tar på deg egentlig, som du ikke helt vet om, gjerne. Eh, og nå, og veldig ofte så kaller jeg den stikken på ryggen. Den lille stemmen der som sier "åh, vent litt, lær litt mer, bli litt tryggere først". Den høres ikke så fornuftig ut, den høres ikke ut som frykt, den høres egentlig ut som kvalitet. Men det den egentlig gjør er å holde deg trygg, sant? Fordi hjernen din er ikke så veldig opptatt av at du skal vokse og utvikle deg. Eh, og dette har jeg lært av Anniken Binz, min gode venninne. Og ja, hun sier det at hjernen din er bare opptatt av å holde deg trygg. Og hvis du ikke har holdt, hørt den episoden med Anniken Binz, så finner du den i sånn episode. Var det ni ti eller noe sånt. Du finner i hvert fall den i episodene. Så for alt som er nytt, det havner fort i kategorien litt utrygt. Hjernen din tenker med en gang at det er utrygt og gjør alt i sin makt for at du skal la være å gjøre det der nye. Så det å melde seg inn i et nytt sted, det kan bli sett på som noe nytt og noe kjempefarlig. Sant? Fordi at hjernen din ble laget når vi bodde på savannen. Og dette er også fra Anniken. Når vi bodde på savannen så, ehm, så var det jo faktisk reelle farer, sant? Det var jo både tigre og løver og alt mulig som kunne spise oss, og det er jo reelle farer. Ehm, men nå har vi ikke så mange sånne farer lenger. Eh, i hvert fall ikke i den verden, den delen av verden som vi bor, heldigvis. Så da finner hjernen vår på alt mulig tull og tøys for å holde oss trygge. Så det vi gjør helt ubevisst er at vi finner en fornuftig grunn til å vente. Ehm, jeg skal bare bli litt flinkere først, for eksempel. Og så er det det som er litt lurt å vite om denne grunnen er at den flytter seg nemlig. For det der å bli flinkere, det er jo ikke noe som er fast. Det er jo ikke sånn at når du blir akkurat så flink, så skal du gjøre noe. Sant? For jo fortere du blir litt bedre, så hever du liksom listen littegrann. Og da blir det "ja, men jeg skal bare lære dette også, og så skal jeg bli med". Eller, "så skal jeg melde meg på et kurs". Eller, "jeg skal bare øve litt mer på disse tingene, og jeg skal bare bli litt tryggere her", og så, så flytter du målstreken hele tiden litt lenger frem. Så du blir aldri helt klar. Eh, og det, dette sier jeg ikke til deg for å gi deg dårlig samvittighet. Jeg sier det med hånden på hjertet og bare fordi at jeg vil ditt beste, og fordi at det er så utrolig menneskelig. Jeg har vært der selv, ehm, og jeg ser det hele tiden hos de som jeg jobber med. Men det er bare det at å kjenne igjen den lille stemmen, det er faktisk det første steget. Fordi da kan du gjøre noe med det. Så, ehm, her kommer noe jeg har snakket om før, men som jeg bare har lyst til å si igjen fordi det er så viktig. Du blir ikke klar og så begynner du. Du begynner og så blir du klar. Og det er en helt annen rekkefølge. Selvtilliten kommer ikke først, den kommer etter hvert. Eh, og du blir ikke trygg på lerretet ved å sitte hjemme og føle og vente til at du blir tryggere. Du blir trygg ved å male, ved å teste, ved å prøve og feile og gjerne sammen med noen. Gjerne med litt hjelp, gjerne med en heia gjeng og den nye familien din som maler familien din som du nå kan begynne å henge med. Fordi at dette henger sammen med noe enda dypere, nemlig identitet. Fordi du blir ikke en som maler. Hvis du tenker at det er en identitet ved å øve alene i det skjulte, eh, til du en dag føler at du er god nok til å kunne kalle deg en som maler eller enda bedre, en kunstner. Og det vet jeg litt om fordi jeg malte i nesten tretti år ved, ved siden av alt annet, ved siden av full jobb og ung-- tre unger og syke foreldre og alt mulig. Og det var selvfølgelig av og på gjennom alle disse årene, og noen ganger var det travelt, noen ganger var det mindre travelt og jeg solgte til og med bilder. Hadde jeg kunnet solgt de, eh, under pseudonym så hadde jeg lett gjort det. Men jeg fortalte det til ingen at jeg drev og malte, sant. Dette har du kanskje hørt før, eh, men jeg sa liksom nei, jeg maler, maler egentlig. Altså, jeg sa hvis, hvis noen spurte meg om jeg malte, så var det nesten så jeg bare skubbet det litt under teppet og sa nei, det er bare litt hobby og litt sånn. Så, mm, ehm, nesten som en sånn litt sånn unnskyldning for hvem i all verden trodde jeg at jeg egentlig var, eh, som drev og malte og, eh, og jeg ventet og ventet på å bli god nok til å ta den plassen. Men det øyeblikket kom jo aldri av seg selv, sant? Eh, det som forandret alt var ikke ble, var ikke det at jeg plutselig ble flink nok, sant? Det var at jeg begynte å tre inn i rom som der det var helt normalt å være på denne reisen, sant. Der jeg ble sett, der jeg fikk støtte og der jeg sluttet å gjemme meg. Og det ser jeg på elevene mine gang på gang, på gang på gang. Når man tør å vise noe i gruppen, tør å vise sårbarhet og frustrasjon og vise noe som er, som du kanskje ikke er noe fornøyd med, så kommer selvtilliten etter hvert, og når du gjør det så vokser du raskere. Ikke bare i tekniske ferdigheter med malepenselen, men og i hvem du er, sant. Og dette sitter veldig mye mellom hodet. Så nå skal jeg fortelle litt om Anita, og du får bare unnskylde hvis du har hørt historien før. Men Anita er det perfekte eksempelet på dette. Anita kom på en gratis male kveld helt i starten da jeg holdt på i tjue tjue. Det er en del år siden nå, ehm, og litt-- det var helt tilfeldig at hun kom, fordi det var egentlig datteren som hadde lyst til å være med. Eh, og hun hadde aldri malt før. Hun trodde ikke hun hadde et kreativt gen i hele kroppen, og hun var alt annet enn klar. Men så var det noe som traff henne den kvelden, og hun tok et valg, og hun begynte å male. Og hun fortsatte. Og hun ga seg faktisk ikke. Og her er poenget: hun ventet ikke til hun ble flink. Hun begynte liksom, sant, mens hun var helt fersk, meldte seg på kurs og lær-eh-lærte underveis og med andre rundt seg. Og i dag så har Anita solgt hundrevis av malerier. Hun har egne kurs, hun er mentor og lærer i Maleklubben. Og det startet jo ikke med at hun var god i utgangspunktet, sant? Eh, det startet med at hun begynte og at hun malte og øvde og ble med og hang med andre som var like, som hadde like interesser og kom inn tidlig og fikk tidlig opplæring i de forskjellige teknikkene. Ikke etter at hun på en måte følte at hun var flink nok. Så, så tenker jeg på en annen dame også, en som jeg hadde samtale med. Hun var litt frustrert og følte at hun ikke malte nok, at hun ikke var flink nok, at hun burde øve mer. Og så sa jeg til henne, men hva om du legger bort hele den tanken og bare fokusere på fargeglede? Det å ha det gøy med fargene, bare det å leke, bare være i det uten at det måtte bli bra. Og to uker senere så kom hun tilbake og sa "Hege, gud jeg har hatt det så gøy. Jeg har vært i malerommet hver eneste dag, og jeg har bare hatt det kjempekjekt". Det er det lille skiftet fra å tenke jeg må bli flinkere, jeg må male mer. Jeg må, må, må. Til å si at jeg kan bare begynne. Jeg skal bare leke. Jeg skal bare ha det kjekt. Og det er egentlig her maleklubben kommer inn. For tenk på det, hele denne følelsen av at du må liksom kvalifisere deg før du tør å bli med. Maleklubben er nettopp det stedet der du har gått og vent-- så, det stedet du har gått og ventet på å bli flink nok til. For du trenger ikke være flink før du kommer inn, eh, for klubben er øvingsrommet. Det er her vi skal øve, leke oss og bare ha det kjekt i prosessen. Så la meg fortelle deg en helt konkret hvorfor denne, helt konkret hvorfor denne gir den raske læringskurven. For det første så står du aldri foran et blankt lerret og lurer på hva du vil male, og det er alltid et tema å kaste seg inn i, sant? Vi har hatt, vi har hatt spring energy og vi har hatt magiske gulfarger til påske. Og vi har malt i serie og vi har malt i rosa, vi har malt i grønt og vi har malt i blått og vi har malt i mange farger. Vi har malt i gull og rødt til jul. Og du har så mye å velge mellom, så du, du blir liksom med inn i noe der du kan hente inspirasjon hele tiden. Og så er det malekvelder du, der, og, og ting som står på timeplanen som gjør at du faktisk får det inn i din kalender også. Og, og der vi maler sammen og når du maler sammen med, med flere hundre andre, så er, selv om du sitter hjemme i din egen stue, så er det noe med den der energien der. Og- Det er nettopp det som er så vanskelig å få til alene, sant, den jevnheten fordi at du har ikke den inspirasjonen. Og for det tredje så har vi spørretimer to ganger i måneden, og den ene av disse er nå en helt fantastisk nyhet som jeg gleder meg til å dele. Det er noe jeg har kalt for åpent atelier, hvor døren står på vidt gap. Jeg sitter, jeg sitter klar på en zoom sending, og du kan hoppe på med bilde og spørre meg om hva som helst. Vil du være anonym så sender du inn spørsmål og bilde på vanlig måte, og så tar jeg det da. Så når du faktisk sitter fast i noe, i stedet for å sitte alene med det i ukevis, så får du hjelp akkurat når du trenger det. Og for, og sist, men ikke minst så har vi flokken, altså den gjengen som er med i maleklubben. Jeg har sagt det mange ganger nå. Det er det beste med hele maleklubben. Det er faktisk den fine, stabile gjengen som er der. Eh, og mange av de har vært med siden starten for fem år siden. Og maken til en gjeng som støtter hverandre og som er glad i hverandre, som setter pris på hverandre. Det skal du lete lenge etter. Så det å få lov til å komme inn i denne familien her, det er en gave vil, vil jeg påstå. Og det er det beste med hele maleklubben. Så det er ikke noe jeg har laget, det er faktisk folkene som er med. Eh, eh, og det der får du altså da et sted en gjeng der du kan vise frem det du lager, og du kan, eh, være sårbar og frustrert. Og hvis du ikke får til noen ting, du kan legge ut noe som ser ut som en barnehagetegning og få støtte, sant. Du kan få ekte og gode tilbakemeldinger av alle snille var med hverandre. Det er ikke en kjempestor opp, gruppe der der innlegget ditt bare drukner. Det er mennesker som faktisk ser deg og som forstår den reisen du er på, sant. Så når du er helt ny, så har alle i gruppen vært ny en gang, eh, og du får den støtten du trenger. Så i tillegg så har du selvfølgelig et helt bibliotek med kurs og male kvelder og alt mulig som du kan lære og plukke når du trenger inspirasjon og har lyst til å lære noe nytt. Så kjenner du alt dette her, så er det nettopp der den raske læringen skjer. Du kommer ikke inn i maleklubben fordi du er flink. Du kommer for å bli flink. Ehm, så dørene er, eh, åpne nå, så du skal bli flink fortere. Så jeg har lyst til å gi deg et lite spørsmål til å ta med deg videre på veien i dag. Hvor lenge har du sagt at du skal øve, eh, litt mer for å bli, eh, før du, før du melder deg på noe eller før du blir med i en maleklubb? At du skal bli litt flinkere før du tør å bli med. Så hva om du egentlig ikke trenger å bli flinkere først? Hva om du bare trenger å begynne? Med litt hjelp, med litt støtte og med noen rundt deg. For du blir ikke klar og så begynner du. Du begynner og så blir du klar. Så hvis du kjenner at noe i deg rører mens du hører på dette, rører seg mens du hører på dette, så vil jeg bare invitere deg helt mykt inn. Kom akkurat sånn som du er, eh, akkurat der du er. Du trenger ikke å ha full selvtillit, du trenger ikke å være god nok. Du trenger bare en liten nysgjerrighet. Så dørene til maleklubben står åpne nå, eh, i en kort periode. Jeg legger lenke i show notes. Ehm, så ingen press, bare en invitasjon til å slutte å vente og så begynne litt annerledes. Takk for at du lyttet til Kreativ sjeld med hjertet i hånden. Hvis denne episoden ga deg noe, så håper jeg at du vil følge podcasten der du lytter nå. Og hvis du kjenner en venninne som også trenger litt mindre perfeksjon og litt mer skaperglede, så betyr det veldig mye for meg at du deler, eh, podcasten med henne. Vi høres i neste episode! fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet, helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse og for små ting Og modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve ned sant. Her får du refleksjoner gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv.
