Transkript episode 16
Kreativ sjel med hjerte i hånd er podcasten for kvinner i en fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet. Helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse og for små, modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve mer sant. Her får du refleksjoner, gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv.. Hjertelig velkommen tilbake til podcasten Kreativ sjel med hjerte i hånden. I dag har jeg med meg en utrolig spennende gjest og en god venninne av meg, Marianne, eh, B. Torell. Marianne er naprapat og NLP coach og jobber med kvinner og ikke minst kvinners helse og kropp. Og Marianne, du skal få lov til å introdusere deg selv littegrann. Hvem er Marianne? Og tusen takk forresten for at du har lyst til å komme her og snakke med oss i dag. Tusen takk for at jeg fikk komme Hege. Det er veldig, veldig hyggelig, og det å få lov til å komme og dele litt av min kunnskap med, eh, på en sånn podcast som din, det synes jeg er skikkelig ære. Så takk! For jeg brenner jo virkelig for at kvinner, eller alle egentlig da, men spesielt kvinner, skal ha leve det livet de ønsker, og med en kropp som de trives med og som fungerer og som ikke stopper de fra å gjøre de tingene de ønsker. Og til at jeg begynte med å jobbe med dette her, det er en laaang historie. Jeg bestemte meg faktisk allerede da jeg var ni år at jeg skulle begynne å jobbe med dette her, og det er noe som kommer fra hjertet og som har en veldig, eh, stor betydning for meg i mitt liv. Og det startet med at moren min hun ble gravid når jeg var ni år, og det å bli storesøster. Yes, kjempehyggelig, det gleder jeg meg masse til. Men mamma fikk ekstrem bekkenløsning, og hun ble så dårlig at hun hadde plastikkpose i bilen for å kaste opp i bilen. Eh, hun, eh, ble fastlåst i en stol. Jeg husker at hun hadde sånn, eh, brun og det var liksom hennes stol, og der satt hun. der var hun fastlåst. Og jeg var en sånn skikkelig mamma-dalt jente som elsket å sitte på fanget. Jeg elsket å gjøre ting med mamma, hoppe i strikk, hoppe tau, gå på ski og plutselig så kunne jeg ingen av delene, for det var for vondt for henne at jeg skulle sitte på fanget. Hun orket ingenting, og jeg fikk ikke bare en lillebror, men jeg fikk to ganske tette og hun holdt på å havne i rullestol, såpass dårlig ble hun. Så dagsprosjektet hennes var å kle på brødrene mine. Hun klarte ikke å bære de, så hun måtte lokke de bortover gangen for å få lov til eller for å få stelt de. Og den dagen så bestemte jeg meg for at jeg skulle hjelpe andre sånn at de ikke skulle oppleve det samme for som henne. For jeg så jo hvordan hun mistet seg selv. Jeg så hvordan på en måte livsgleden forsvant, hvordan de tingene hun ønsket å gjøre forsvant hvordan liksom allting bare ble vanskelig. Men samtidig så kjente jeg også på min egen kropp at, eller på min, på meg selv hvor kjipt det var å se at andre har vondt. Hvor kjipt det var å gå glipp av det å ha den mammaen som det jeg egentlig hadde. Og jeg vet at mamma gjorde alt det hun kunne, eh, for å bli bra, så det sto ikke på henne. Eh, det var bare ikke nok hjelp og kunnskap der til å fungere. dagen så bestemte jeg meg for at jeg skulle hjelpe andre til at de ikke skulle oppleve det samme som det jeg og moren min hadde gjort. Så da var retningen satt. Da var det liksom bare til å jobbe på, eh, for å oppnå det resultatet. Og det er så gøy å se at jeg kan være med på å endre så mange personers liv. Og i dag så, nå har jeg drevet en klinikk i Oslo sentrum i over tjue år, og daglig så ser jeg jo at folk kommer inn med en vondt og går ut og fungerer. Og det er det mest givende jeg noen gang kunne gjort. Eh, men i totusen og fem, femten eh, så så jeg altså at folk begynte å fly fra Harstad for å komme til meg for å få hjelp. Eh, folk flø, eh, kjørte bil i fra liksom langt oppe i Gudalen. Og da valgte jeg også å gå på nett for å kunne hjelpe enda flere. Så nå driver jeg også nettkurs, så det Ja. veldig fint. Mhm. Du hadde jo en sånn fantastisk historie her forrige gang vi snakket sammen om noen gravide som, som bare på en måte der det bare hadde spredd seg som ild i tørt, tørt gress. Hva du, hva du gjorde. Ehm, du må nesten fortelle den historien. Ja startet jo med, ehm, er liksom hvor viktig da det er å dele kunnskap, hvor viktig det er å, å få dele det vi vet, det vi ser at fungerer. startet liksom med at det var en svigermor som sendte sin svigerdatter som var gravid til meg fordi at hun hadde så vondt i hofter og bekken. Og veldig mange tror jo at når man går gravid er det liksom, det er sånn det er. Det er nok bekkenløsning, så det er nok sånn det er. så tok jeg og behandlet henne. Og det som jeg veldig ofte ser på gravide at det sitter mest spenninger i muskulaturen fordi at du endrer hvordan du stillingen på bena og endrer tyngdepunktet. Og så ble hun bra, ikke sant. Plutselig kunne hun gå igjen. Hun kunne jobbe igjen, hun kunne sove om natten. da anbefalte hun en venninne som anbefalte en venninne. Og så til slutt så hadde de invitert, eller var jo hele russebussen var gravid, eller det vil si den gamle russebussen. Ja, Og jeg håper ikke det var en gravide inn. og liksom, så det har vært kjempehyggelig fordi at nå har jeg liksom virkelig fått hjelpe en hel venn-- veninne gjeng til å fungere fordi at de bare, "ja, men det har fungert for meg. Du må prøve det her, for sånn kan kroppen egentlig fungere", og da ser man hvor viktig det er å dele kunnskapen videre. Både sånn som du og jeg gjør Hege, eh, med å dele masse kunnskap om hvordan vi har løst, eh, problematikken og hvordan vi har løst utfordringer som vi har stått i. Men også det å ikke sitte inne på kunnskap og erfaringer vi selv har, men dele med andre så andre også kan få kjenne på en frihet og en lettelse, sånn som de disse venninnene her gjør. Og det gjorde, gjør vel dine, eh, kunder også Hege? Eh, sant, fordi at det er noe med å, ja når vi deler kunnskap og ting som ting som står vårt hjerte nær. Og så er jo ikke vi så unike at ikke andre kan ta del av samme kunnskap. Så sånn sånn er det jo. Så så ja, jeg elsker jo å se når når mine kunder eller elever som jeg liker å kalle de, eh, bare blomstrer opp fordi at de plutselig har fått en ny hobby som bare gir de så utrolig mye glede og som gir de så mye energi og sånne ting. Så ja, det er det er veldig, veldig givende å se. Absolutt. Så, men det er jo en veldig spesiell historie du har Marianne, og det er ikke alle som bestemmer seg når man er ni år hva man skal bli når man blir stor, eh, på noe som helst måte. Nei, Ja. men jeg kjenner at det er riktig, og det er Det veldig, veldig fint å få lov til å være der. Men så har jeg utviklet meg i businessen, eh, Ja. gjennom på en måte hvordan jeg har hjulpet folk disse ja snart fem og tjue årene. Men Ja. det har vært liksom en rød tråd på det. Mm. Ja, det er kjempeflott og det hjelper jo veldig mange, og det er jo fantastisk. Ehm, så jeg tenker at dette med, dette med at kroppen på en måte sier ifra. Ja, den den er jo, ehm, den endrer seg når vi blir gravid og sånn, og jeg tror ikke det så mange av mine lyttere som er gravid, ehm, men de har veldig mange når de har vært gravid. Og det er jo noe med sko-ko-hvordan-- altså hvordan skal vi lære oss å lytte til kroppens signaler egentlig? Hva er det kroppen prøver å -hvor høyt skal kroppen skrike før vi skal reagere? Den skriker så høyt som du, den må for at du skal lytte. Mm. Og endringer i kroppen skjer jo ikke bare under et svangerskap. Det, en ting er at det skjer noe under svangerskapet. Har du ikke fått gjort noe med det problemet, så kommer det til å vedvare. dessverre så er det jo sånn at livsstilen vi lever i dag er jo så ensformig, gjør at, eh, og det gjør at vi ikke får tid til å lytte til, til kroppen, for vi bare pusher på. Vi må bare. Jeg må bare komme enda litt lenger på den to do listen. Det jeg har lyst til å gjøre, det kan jeg bare skrinlegge fordi at jeg er nødt til å vaske huset. Jeg er nødt til å gjøre, eh, stille opp og for barna. Jeg er nødt til å jobbe. da prøver jo kroppen veldig ofte å si ifra littegranne, ikke sant? Den sier kanskje fra littegranne om den hofta når du går en tur. Det, du tar deg kanskje til skuldrene uten at du egentlig tenker over det. Og så kjenner du det du kanskje kjenner på er liksom at du, du kjenner nakken, du kjenner hofta, men så blir resultatet at du er utrolig tom. Altså har du ikke energi. Og så hvis du ikke hører da, så må den skrike enda høyere og enda høyere, enda høyere. Men det som vi veldig ofte legger merke til alle de tingene som forsvinner når vondte kommer. For eksempel det å male, ikke sant? For du har ikke noe overskudd til å male. Du har ikke noe overskudd til å være kreativ fordi at den der, jeg pleier å si at det er måleskoppen av liksom, det å sitte og ta seg i nakken hele tiden. Det jeg kjenner på den hjelmen rundt panna, det jeg kjenner på den verken i ryggen. jeg har bare lyst til å legge meg ned. Så da har du ikke noe energi til å male. Så kroppen kan jo si ifra på mange ulike måter. En kan jo si ifra om en fysisk smerte, kan si ifra om tap av energi. Men det kan også si ifra om at du tar bort de tingene som er viktig for deg, at du ikke har, er plutselig ikke kreativ, og da kan det faktisk være det at, hmm, min funker ikke, derfor er jeg ikke kreativ. min funker ikke, derfor orker jeg ikke å finne fram det staffeliet. Så det er mange måter som kroppen kan si ifra, og det å tillate seg å bare være som, jeg pleier å si, stoppe opp, ta på den nysgjerrighetsbrillen og spørre, hva kan være tre årsaker til at jeg ikke gjør det jeg ønsker nå? For når vi et sånt spørsmål, så bare, jo, men jeg orker jo ikke å stå og male. Nei, jeg har ikke energi, Og da gjerne sp, svaret og da, da får vi, kan vi gjøre noe med det. Mhm. absolutt. Jeg tenkte faktisk på det her fordi for ganske mange, eller sånn når barna var mindre og jeg var i en annen livssituasjon og sånn, så hadde jeg veldig mye vondter. Hadde mye stive ledd og masse, ja masse forskjellige vondter. Og så tenkte jeg på det nå når jeg var i sommer var på en utekonsert så tenkte jeg dette er første utekonserten jeg har vært på på veldig, veldig mange år. Og det grunnen til det er at jeg har ikke bestilt billetter på en utekonsert, for jeg synes det var, syntes den gangen at det var så pyton å være på utekonserter fordi jeg ble kald. Jeg ble stiv og hadde vondt alle plasser og sto der bare og ble irritert fordi jeg hadde vondt alle steder og sånn. Og nå eh, lever jeg et annet liv og på en måte gjør helt andre ting som nok er mer i tråd med meg selv. Så nå har jeg, så bare tenkte jeg sto der og det pisseregnet. Jeg mener vi har hatt en forferdelig vår i Bergen. Det regnet og det var dritkaldt og vottene mine, for jeg hadde votter på. De var klissvåte. Men jeg hadde det helt fint. Og det er jo altså det å oppdage sånn. Men det er så vanskelig å oppdage det når du står midt i det. Ja. Men jeg tror veldig ofte det er vanskelig å oppdage det fordi at vi er så på to do liste. Vi er mye mer på å sjekke av hva vi skal gjøre enn å faktisk lytte. Hva trenger jeg nå? Mm. Så for eksempel når det kommer til trening, så er det veldig mange som bare, ja, men jeg må gå på treningssenter. Jeg må ta den der litt sånn tøffe timen så bare sånn. Men kroppen min sier bare mykhet. Kroppen min sier begynn å pust med magen. Men Mm. når vi ikke stopper opp når vi bare er sånn ja, men jeg skal på treningssenter på mandag og onsdag jeg. Jeg liker ikke treningssenter. Jeg får vondt av kropp i kroppen for å gjøre det, og så bare fortsetter å gjøre det fordi det står på to do lista. Mm. Da vil vi få et problem. Men hvis vi stopper opp innimellom bare, hmmm, hvordan har jeg det egentlig nå? Hva er det jeg egentlig trenger i dag? Og tillater oss å være litt sånn i, i synk, litt mer, litt mer balanse hvis du har mye å gjøre på jobben. Hvis det er mye stress, så kanskje gjør noe som er litt mer mykhet, eh, privat og da får du bedre balanse. Og det tror jeg er veldig viktig det med å tillate seg å rett og slett stoppe opp littegranne. Mhm. Og tillate seg at, at trening ikke nødvendigvis må være go, go, go, go, go. Eh, men at det kan være en annen type behandling av kroppen din da , kanskje litt roligere så å si. En yoga eller litt, altså noe som er noe som faktisk får pulsen ned litt av og til. Mm. Mm. de tingene som jeg jobber mye med er jo mage og bekken. Eh, og vi vet jo at det å trene mage er sunt når det kommer til ryggsmerter. Det er sunt når det kommer til holdning. Det er sunt når det kommer til nakkeplager. Men også der er det utrolig mange som begynner å ta sit ups begynner ta planke. Eh, begynner å ta liksom, ligge altså løfte opp når du ligger på ryggen liksom. Og så spør jeg hva er det som skjer med magen din når du gjør de øvelsene? Og så legger de hendene på magen. Å nei, magen går ut. Og spør jeg: Er det det resultatet du ønsker? Nei, jeg hadde egentlig likt at den skulle gå inn. da må vi kanskje gjøre noen andre øvelser. For hvis du får motsatt resultat av hva du ønsker, så blir det også feil. Mm. det jeg også gjør at noen ganger, eksempel ved stress, så slutter vi gjerne å puste med magen, og da begynner å puste høyere opp. Og så begynner magen å utover, og så får du vondt i ryggen av det. Så det er å tillate seg å stoppe opp og noen ganger bare jobbe med pusteøvelser. Jobbe med bekken aktivisering kan jo være det som på en måte er den beste treningen for deg akkurat Mm. Mm. og det trenger heller ikke å være så himla mye. Det er litt viktig å huske at jeg satt en pasient som har fått seg hund. Men hva hvis du tar? Hvis du plukker opp den ballen og så tar du tre knebøy til. Og så kaster du ballen. Hva tror du skjer da? Tror du den pasienten fikk sterkere lår? Mer kontroll på hoftene? Hundre prosent. Det var ikke trening. Det var ikke, eller var liksom ikke trening. Måtte ikke inn på noe treningssenter. Måtte ikke ha på deg noe spesielt tøy, men du fikk brukt kroppen på en riktig måte. Ja, det var bare lek på en måte. Det var bare lek. Men Mm. ved at du bruker kroppen bevisst i hverdagen at du gjør de små tingene ved at du på en måte lytter til deg selv, så blir kanskje det også bedre enn å gå på den tøffe treningen. Og kanskje kjenner du det også på mer kreativitet, mer lyst til å gå og male igjen, og så får du den balansen som er veldig god. Mm. Så små økter, og det er jo egentlig akkurat det samme som jeg sier om maling. For, for veldig mange, spesielt når man er sliten og har en kalender som er sånn tettpakket og sånn, så er jo det å finne tid til de tingene vi har lyst til, eh, det er jo vanskelig. Så da sier jo jeg ofte det at ti minutter kan være nok, og, og gjerne ha tingene lett tilgjengelig, eh, eh, på et kjøkkenbord eller et stuebord, sånn at du, du kan bare sette deg ned i noen minutter mens, eh, kaffetrakteren står på eller et eller annet sånt. Og sånn er det jo med trening også. Mm. Hundre prosent. Mm. å ha ting tilgjengelig på kjøkkenet, tilgjengelig i stuen så at du kan liksom enkelt gjøre ting. Og du trenger jo heller ikke masse utstyr for å, for å få trent. Og det som jeg synes er liksom viktig å huske, og det her er altså spennende Hege. Det er at hjernen består av to hjernehalvdeler, og mellom de to hjernehalvdelene så har vi en bro. Og den broen hos oss kvinner, den er litt større enn hos menn. den broen så ligger empati, sympati, viktigheten av tilhørighet, gruppe, det å bli likt ligger i den broen. Og det gjør jo at veldig mange kvinner tenker at mann, jobb alle andre først. Og hvis det er noe igjen da, kanskje jeg kan få littegranne tid. Kanskje til og med den bittelitt tid jeg får kan jeg ha med litt dårlig samvittighet. Ja. Nei, det er jo bare hjernen sin anatomi som er skapt sånn. Det som er litt spennende er at hvis du snur da tankesettet ditt, så kan du bruke den empati broen de andre. Så hvis du snur det med for eksempel trening til å tenke at hvis jeg med bekkenbunnen min nå, hva kan jeg? Hva vil det gi barna mine? Jo, det vil gi barna mine at jeg kan være med på trampolina. Vi kan ha latterkrampe sammen. Det kan gjøre at jeg kan spurte til bussen, så vi rekker den kinoen. Eh, hva vil det gjøre at jeg trener magen min? da kan jeg stå lenger og male. Og når jeg maler så viser jeg barna at det å være kreativ, det å gjøre andre ting, det å kaste litt i flink pike syndromet er smart. på den måten så blir det mye lettere å putte inn trening inn i hverdagen fordi at du gjør, du lærer på en måte andre. lærer barna dine, du lærer mannen din at det er viktig å ta vare på kroppen sin. Det er viktig å bygge kroppen sin. Du kan ikke bare stappe i deg enda en sjokolade og legge deg på sofaen. Det gjør ikke at kroppen din blir bra. Så viser du det, og, og hvis du tenker den tanken oppe i hodet med at, hm, skal jeg trene foran barna for å lære barna at man trenger ikke å ha, betale for et dyrt treningsabonnement for å ta vare på kroppen sin, så blir det enklere. Hvis du maler foran barna, har ting framme, så lærer du barna at, jeg kan få lov å være kreativ. Jeg kan få lov til å utvik, ehm, utvikle meg og utfordre meg på min måte. det tror jeg er så utrolig viktig i samfunnet. Hmm. Og på den måten skal vi bruke den anatomiske oppbygningen av hjernen, den sympati, empati. Eh, viktigheten av å være der for alle andre til også å ta vare på oss selv. det synes jeg er veldig spennende. Mm. Det var en veldig små-- smart måte å tenke på, fordi altså den, altså, det må, den dårlige samvittigheten må være hos nitti prosent av alle kvinner, eh, minst. Nittiåtte kanskje. Ehm, så, så den, eh, ja, men det å på en måte vise de andre og tenke at hva gjør det for, for de når jeg er her og det, altså, hvis man har små barn eller barnebarn, så, så fører jo ofte det til at barna også blir mer kreative, for de vil jo være med å male, eller de vil være med og gjøre trening, eller de vil være med å gjøre de tingene som, ehm, som kanskje man synes er kjekt da. Mhm. Mm. Men jeg tenker at dette her gjelder jo egentlig alle på en måte, alle aldre. Mm. fall, jeg vet ikke hvordan det er for deg eller for lytterne, men jeg har i hvert fall venninner som synes det er vanskelig å sette av tid til seg selv. Mm. Synes det er vanskelig å prioritere det de selv synes er, ehm, det de har lyst til. Synes det er vanskelig å gjøre nye ting fordi at det er litt sånn litt skummelt. Og hjernen er ikke skapt for at du verken skal utvikle deg eller ha det bra heller. Og det da å gjøre sånne ting og fortelle det høyt til venninner og leve det, det er den beste måten også for å, kanskje vi kan senke da den nittiåtte prosenten med dårlig samvittighet til nittifem, fordi at vi, vi to og alle lytterne her kan starte med dette her, og så endrer vi trenden i samfunnet. Og det tror jeg hadde vært veldig nyttig for arbeidsgiver, for jeg jo at, eller det er jo ganske forsket på at når vi har et ved siden av, når vi får lov til å gjøre ting som er oss også, når vi føler at vi er en del av livet vårt, så blir vi mer produktive på jobben. Vi gjør bedre arbeid. Vi er jo en hyggeligere samb-, samboer og kone når, når vi faktisk har det bra med oss selv også. Mm. Det her er jo noe som gagner veldig mange. At vi gjør ting som vi både er rollemodeller for, men også gjør at vi tar bedre valg for oss selv, så vi kan være hyggeligere rundt de menneskene vi er sammen med. Mhm. Mm. Musikk i mine ører. Ja, eller hva? Men, men samtidig så er det jo, det er, det er vanskelig for, for når man er da førti, femti, seksti, søtti år og har levd med dette i hele livet, så er det en vanskelig trend å snu da. Mm. Så Men det første starter med aksept. Du må akseptere at okay, jeg synes det er vanskelig å sette av tid. Fordi at når du først aksepterer at dette er en utfordring, da kan du begynne å gjøre noe med det. Mm. Og så tror jeg det handler om å gjøre det så smått og så skånsomt og så naturlig at det bare liksom det, det ikke blir noe skummelt. For hvis du tenker at nå må jeg ommøblere et helt rom til å kunne male, eh, og jeg må kjøpe inn utstyr til fem og førti tusen liksom. Ja, da blir det kanskje litt sånn, hm, terskelen blir litt høy. Ja. Men det å begynne å følge et av dine fantastiske webinarer, det er jo ikke noen ting som koster noen ting. Men det er å starte liksom bare, hm, ja, men dette her har jeg lyst til. Og så bare starte litt sånn forsiktig, og så leker man seg litt med det. Så bare okay, jeg kjøper, kjøper litt maling da, eller tar og sånn tenker hva jeg skal gjøre, så blir det en mer naturlig del av oss selv, og så kan vi spille ball på det. Mm. Mhm. Det er helt riktig å senke terskel og gjøre det så lett som mulig Mm. å ja, mm. Veldig bra! Så, eh, små pauser og små ting fremfor de store, store liksom endringene. Det varer veldig ofte lenger også når du begynner med det små Ja, det gjør det jo. Det er helt riktig. Og det ser i hvert fall jeg også at når man hvis, hvis du på en måte begynner med ti minutter. Det er akkurat som hvis du skal gå en tur og tenker ja, men jeg skal gå i ti minutter, det orker jeg i hvert fall sant. Eller jeg skal male i ti minutter, eller jeg skal trene i ti minutter og sånn, så blir det ofte mye lenger. Jeg har en datter som har spilt i skolekorps, og når hun skulle øve så sier jeg ta ti minutter, så blir det ofte lenger fordi at når du først kommer i gang så er det jo kjekt det du holder på med. Du liker jo, det er jo fordi du gjør det, men det er bare det at du skal over den der dørstokkmilen. Eller ja, så, så det er bare, det er jo ofte bare det å sette i gang og starte som er mm. Og en ting som jeg ser ofte som både naprapat og trener, er jo at når vi tenker at vi skal gjøre mye, så blir det ofte litt feil også. Hmm Sånn som for eksempel det å gå en tur. Sterk mamma så anbefaler jeg at de skal begynne å gå ti minutter. Og grunnen til det er ikke bare at det skal være lavterskel, men det er også det at når vi for eksempel, så veldig mange tenker jeg må gå en time, jeg må gå halvannen time, så har vi en tendens til å gå feil. Vi faller sammen, så vi får mer vondt i hofta, kjenner vi blir trøtt i ryggen, vi får dårligere holdning. Mm. noen ganger så er liksom det der å gjøre det lille gjør også ofte at du et bedre resultat kroppen gradvis blir vant til det. Og det er også litt sånn viktig å huske at noen ganger så er ikke, ehm, less is more er bedre enn more is less holdt jeg på å si, at du kan få mer vondter av, av å gjøre for mye Ja, fordi du gjør det feil fordi at du blir trøtt liksom. Og, og det. Nei Og det kan jeg se for meg at sånn at det kan være med maling også, at hvis du står og tenker nå, ja, men nå har jeg jo satt av hele denne dagen her til å male. Ja man liksom bare stående og kledde på det bildet fordi, altså, det er liksom du klarer ikke å ta et steg tilbake og se hvordan det bildet egentlig er. Nei sånn kropp og maling henger jo mye sammen med at du må jo, armen skal funke, kroppen skal funke, du skal jo kunne stå ganske lenge når du holder på å male. Eller hvis du skal male lenge. Og det der å bare, hvis du da har en vonde som driver og gnager på deg, vil jo ikke den malingen som du skal utføre på lerretet heller bli den beste, Nei. noe annet som tar tiden din. Og det er også en veldig god grunn til å starte litt rolig og starte litt sånn lett. Er nettopp det at få en bedre dynamikk da i kroppen. Mm. Mhm. Så det å gå så fryktelig hardt ut, det er jo, ja sjeldent en, en veldig god idé. Og det, det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på at det kan også gjelde maling. Eh, at hvis man da melder seg på et kurs tenker du nå skal jeg i hvert fall liksom benytte sjansen og male masse, masse, masse, masse, og så blir det kanskje litt overkill alt sammen. Mm. Mm. Og spesielt hvis du melder deg på et kurs da. Så har vi jo, er det jo veldig mange som tenker sjekke av at jeg har sett alle de videoene. Og Mm. jeg men hva har du egentlig lært? Mm. Har du, har du implementert det? Har du tatt det inn? For det handler jo ikke uansett om du liksom skal gjøre en jobb eller om du skal male eller om du skal lære noe nytt. Så handler det ikke bare om å sjekke av, men også liksom er det har jeg lært det? Har jeg implementert det? Og det Mm. jo tid. Mm. Og det vi veldig ofte glemmer som voksne er at barn skjønner vi at de kan ikke sitte og ny lese hele tiden, ikke sant? de skal lære, nå er mine barn store, men jeg husker når de skulle lære seg å lese. Det var ikke veldig lenge de hadde konsentrasjon før de måtte liksom riste litt på kroppen, danse litt, gjøre noe annet og så kunne de sette seg tilbake. Mhm. Og sånn er det for oss voksne også. Absolutt. Og det Yes viktig å huske Ja du kjenner sikkert Ida du og, men i hvert fall. Eh, hun er en rå forfatter og har skrevet over førti bøker, eh, og mener det at å lese, altså når du da, hvis du skal lese, det å lese når du ikke er trent på lesing, det er også, det er kjempevondt. Det er like vondt som å jogge når du ikke kan, når du ikke er trent på jogging. Og det har jeg aldri tenkt over. Men det er helt riktig, sant. Så det er alle disse tingene som vi da starter med kan være litt vonde. Det kan jo yoga være og, det kan være forbanna irriterende faktisk. Sande? Veldig irriterende å ha disse øvelsene og liksom bare, ah, trening, altså. Alt sånt kan jo være, ja, ehm, veldig irriterende. For å ikke banne på podcasten. Så, så det, det der med små steg, det tror jeg må være et mantra. Hvis det er noe en lytter skal sitte i-- altså, hvis det er en ting en lytter skal sitte igjen med etter denne podcasten, Marianne, hva tenker du at det må være? Hvis det er en ting jeg skulle gi deg med, så er det at det er ikke egoistisk å tenke deg også. Mm. Det er faktisk en gave til andre at du viser at det er mulig. Det er en gave til andre at du tar vare på deg selv, for da har du mer tålmodighet, mer energi og mer gi til andre. Og du er en rollemodell og du er en fantastisk menneske som fortjener å ha det bra. Det var ganske mye. Det var mye, men det var veldig viktig Ja. Og så så så sant. Mhm. Er det noe annet du har på hjertet som du føler at du brenner inne med? Det handler ikke om kvantitet, det handler om kvalitet Kvalitet. liv. Ja. Mm. Mm. Så gjør, gjør, gjør noe enkelt. Begynn med noe som er lett, ehm, uansett om det er liksom maling en dag eller om det er trening en dag, eller om det er det å gjøre noen tøyingøvelser en dag. Så gjør noe som gjør noe for deg selv hver eneste dag som er godt for deg. Og vi har lett for å si at vi har ikke tid. Men jeg kan helt ærlig innrømme at hvis jeg sjekker den her telefonen, da ser jeg at jeg har hatt tid. Ja. Eh, jeg har vært inne og scrollet jeg som alle andre, så jeg tror det handler om å bare tillate seg å litt andre andre muligheter. Tillate seg å endre litt på på hvordan vi har lagt opp hverdagen. For vi går jo veldig inn i rutiner og rutiner er jo helt normalt at vi har, og det gjør jo at det er enkelt for oss. Ehm, men det å endre på en liten bitteliten ting da, som å bare starte dagen med å bare hmm, hvordan? Hva skal til for at min dag blir bra i dag? er en veldig enkel ting, men som kan gjøre at du åpner opp for nye muligheter. Eh, og det handler ikke om å gjøre mye. Det handler om å gjøre små ting. Og den første tingen for kroppen kan være hvordan har jeg det i kroppen i dag? Har jeg noe vondter? Kjenner jeg meg svak noe sted? Kjenner jeg meg veldig sterk noe sted? Hvordan har jeg det? Og knyttet til, ehm, maling og kunst så er det kanskje, det trenger kanskje ikke engang å være at du tar fram en pensel eller et lerret. Det kan være hvilken farge liker jeg? Begynn å se litt rundt deg og legg merke til ulike nyanser, ulike farger. Og det er kanskje der du på en måte skal starte. Så begynn så lite du bare kan, for da blir det enkelt og veldig fint og veldig naturlig å gå av veien. Ja, det er helt riktig Tusen tusen takk Marianne for en god prat og veldig gode råd. Ehm, hvor-- for de som ikke kjenner deg fra før, hvor finner de deg? Du finner meg på Instagram på Marianne B. Thorell med th. Og så finner du meg også på nettet under mammaklinikken.no. Og jeg skal selvfølgelig lenke til disse i show notes. Og så håper jeg at du begynner å følge Marianne, for hun har utrolig masse gode tips som ligger i samme gate som det vi har snakket om. Og ja, ja har veldig mye å komme med og et veldig flott kurs som ikke bare passer til nybakte mødre, men også mødre som fødte for ti og tretti og førti og femti år siden. Og så, så med ja viktig viktig viktige, eh, kvinnehelse problem-- problematikk. Mm. Mm. for at jeg fikk komme. Og til dere lyttere. Det handler ikke om hvor gammel du er. Det handler om hvordan du har lyst til å føle deg og hvordan du har lyst til å ha livet ditt. er aldri for ung for å begynne male. Man er aldri for gammel til å begynne male. Man er aldri for ung til å begynne å trene, og man er aldri for gammel til å ta vare på kroppen sin. Ta vare på deg og lev det livet du ønsker i dag. Mm. Tusen takk og amen! Tusen takk for at jeg fikk komme håper det var til nytte for lyttere også at dere kan ta med dere noe. Ja, så da sitter jeg igjen her med Marianne sine ord ringende i ørene. Og det er noe med det hun var inne på at kroppen ikke prøver å ødelegge for oss, men å få kontakt, eh, og at vi ikke trenger en perfekt rutine for å begynne. Det lille steget som betyr så mye mer enn den store perfekte planen som vi gjerne går og venter på. Så, eh, du blir ikke klar av å vente, men du blir klar av å møte opp og bare sette i gang. Så litt, eh, bedre enn perfekt. Så hvis du kjenner deg igjen, og hvis du ventet på det perfekte tidspunktet for deg selv, eller enten for trening eller for det kreative, så vil jeg bare si til deg i dag begynnn smått. Og har du en venninne som også trenger en liten puff, så send gjerne denne podcasten til henne. Tusen takk for at du lyttet til Kreativ sjel med hjertet i hånden, og så sees vi i neste episode.
