Transkript ep 17
📍 Kreativ Sjel med Hjert i hånd er podcasten for kvinner i en fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet, helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse og for små ting Og modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve ned sant. Her får du refleksjoner gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv. Det er et ord jeg har brukt om meg selv i mange år, og det er skapmaler. Altså, jeg malte og hadde malesaker. Jeg hadde lerreter. Jeg brukte kvelder og helger på det. Jeg brukte masse tid på det. Men hvis noen spurte meg om hva jeg drev med på fritiden, så sa jeg: "mmm, nei, du vet sånn, jeg går tur og ser TV og sånn." TV og sånn. Og jeg husker som, husker det som om det var i går. Denne følelsen av å nesten si det og ha så lyst til å si at jeg maler. Jeg maler faktisk på kveldene. Og så liksom bare svelge det eller bite det i seg og si noe annet istedenfor. Som tur og TV og sånn. Det som er var mest vanlig liksom. Og jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg vet det fordi jeg har nå har møtt hundrevis av, eh, dere som elsker å male, eh, som har lyst til å male. Ehm, og jeg tror at veldig mange, eh, kanskje du, til og med du som lytter her i dag, er akkurat der som jeg var. Eller kanskje har vært det. Så i dag skal vi snakke om det. Vi skal snakke om det å male i skapet. Ikke sånn rett frem male inn i skapet, men, eh, skjule at vi maler, eller i hvert fall ikke tørre å si helt. Og hvorfor vi gjør det. Vi skal snakke litt om hva det koster oss og hva som faktisk skal til for å komme ut av det. For du behøver kanskje ikke bruke like mange år på det som det jeg gjorde Så velkommen til Kreativ Sjæl. Jeg heter altså Hege Sandtorv. Eh, denne episoden her er kanskje en av de mest personlige jeg har spilt inn, og jeg har tenkt på den lenge fordi at jeg har vært litt, litt redd for den. Det er alltid lettere å snakke om teknikk eller om, enn om det som er kanskje er litt vanskelig og har føltes veldig vanskelig i mange år. Men jeg tror ikke det er teknikker og maleteknikker du mangler. Ehm, jeg tror mange av dere som hører på har alt det du trenger. Du har malesakene, du har listen. Du har til og med tid mer enn du tror. Mye mer enn du tror. Du kan bare sjekke den der skjerm, eh, tiden på telefonen din, og så ser du at du har mye mer tid enn du tror. Det du mangler er tillatelse, av deg selv. Så la oss snakke om hvor den tillatelsen ble av. Så en skapmaler er altså en som maler, eh, men ikke sier det. Eh, det er ikke en som har alle malesakene sine i skapet. Men jeg tenker på en skapmaler som en som altså ikke tør å si at hun maler. Eller han. Og det er litt komisk, kanskje når man sier det høyt, sant. Fordi herregud, når du tenker på det, hva er det egentlig vi skjuler? Vi skjuler jo ikke noe farlig. Vi skjuler jo ikke noe pinlig. Vi sitter ikke hjem-- vi sitter bare hjemme og, og legger farge på et lerret. Men det kjennes ikke ufarlig. Det kjennes som om vi må innrømme noe. Fordi jeg tror at, ehm, vi hører noe annet enn, enn det som faktisk, eh, sies når vi hører de ordene. Når du sier "jeg maler", så hører du selv "jeg påstår at jeg er kunstner", og det er to helt forskjellige ting. Og med en gang, så har, en gang du har sagt det, så venter du at noen skal spørre: "Åh, får jeg se?" Og det er jo det neste store skumle. Sant? Så, "Åh, får jeg se?" Det, det er jo det. Det er jo ikke det å male som er skummelt. Det er jo det som kommer etter at du har sagt at du maler og etter at du har malt, og kanskje da skal vise det frem til noen. Så, men bare legg merke til hvor absurd det her egentlig er sammenlignet med alt annet. Hvis noen begynner å løpe, så sier de jo, eh, "ja, jeg har begynt å løpe". Eh, de sier ikke: "nei, jeg driver litt og beveger meg litt raskt av og til". De snakker ikke rundt grøten. Enten løper de eller så løper de ikke. Og verken du eller, ehh, altså du selv som da har begynt å løpe eller noen andre forventer at første gang skal du først løpe et maraton. Det er det ingen som forventer. Eller hvis du begynner å bake surdeigsbrød og, og så forteller du gjerne det til hele jobben og hele nabolaget, og du forteller om prøving og feiling og spør om råd og så, og så videre. Det er helt lov å bake noen dårlige surdeig, surdeigsbrød, eh, først. Men maling, nei da blir vi stille, og da forventer vi at det skal bli Picasso med en gang. Er du med meg? Og jeg tror det at det er fordi at vi fordi kunst er noe vi har lært, at enten så er det kunst eller så er det ikke kunst. Og det er ikke noe vi driver med. Det er noe vi er, og det er en veldig høy, altså veldig høy terskel for å gå, gå inn og være kunstner Så jeg malte jo i skjul, og jeg mener det helt bokstavelig. Jeg malte i kjelleren som om det var en eller annen sånn litt lyssky virksomhet jeg drev med. Hasjplanter eller noe sånt. Eh, og så det var ikke et, det startet ikke med noe koselig atelier med godt lys og en stol og en kaffekopp og varme på ovnen og sånn. Nei, det var en kald kjeller. Om vinteren så så jeg ut som en skileggmann. Jeg hadde så mye klær på meg for å stå der nede at jeg nesten ikke fikk beveget armene. Men det var jo veldig praktisk, for det var ingen som kom ned der. Ingen så meg. Ingen som kom på besøk og så hva jeg drev med. Jeg kunne stå der i timevis, og ingen visste om det. Og det var liksom hele poenget med, med denne kjelleren når jeg tenker etter at det var ikke lyset eller mangel på lys som det jo var, for jeg hadde en sånn der tusenwatters sånn gammel lampe. Det var ikke plassen, det var ikke noe koselig. Det var ikke en gang praktiske årsaker. Det var bare det at det var et sted som ingen kom. Av og til så tok jeg bildene opp i stuen, hengte de opp i, hengte de opp eller satte de inn til veggen og så på de. Men hvis det, noen ringte og meldte sin ankomst, så var de på vei ned igjen i kjelleren ganske raskt. Så tenk litt på det. Noen ringer og sier at de stikker innom om en halvtime, og det første jeg gjør er å rydde bort mine egne maler-malerier, eh, og bilder fra mine egne vegger i mitt eget hus. Det er jo egentlig helt absurd. Så nå tenker du kanskje at dette gikk over etter hvert, og at det løsnet og at jeg ble, at jeg ble finkere. Og det gjorde det jo på en måte. Jeg fikk mer selvtillit, og jeg begynte til og med å selge bilder på nett. Men vet du hva jeg tenkte på da? Jeg tenkte at hvis jeg kunne selge bilder under et pseudonym helt anonymt, så hadde jeg gjerne gjort det. Eh. Så langt inne satt det hos meg. Og, altså sant, jeg solgte malerier. Ganske mange nå faktisk innimellom. Fremmede mennesker som betalte penger for noe jeg hadde laget og hengte det opp på sine egne vegger. Og likevel, hvis jeg kunne gjort det helt anonymt, så hadde jeg gjort det. Så sterk var den der følelsen. Og det jeg synes er aller verst når, når jeg tenker tilbake på det, er ikke det at jeg ikke turde å si det høyt. Det er det at jeg ikke tok det på alvor selv. For når du ikke sier det høyt, så setter du det heller ikke inn i kalenderen din. Det får ikke lov til å ta plass i livet ditt, og det blir noe som du gjør ferdig hvis du rekker det når alt annet er ferdig. Og du vet alt annet blir jo aldri ferdig. Så, så da maler du gjerne litt i rykk og napp med måneder imellom, og hver gang begynner du liksom litt på nytt. Eh, og en kald kjeller er jo et helt greit sted å male. Det er ikke det jeg sier, men det sier i mitt tilfelle så sa det noe om hvor mye plass jeg syntes det fortjente, eh, og det var egentlig da alt for lite Så jeg har tenkt mye på hvordan, hvorfor vi gjør det her. Og det, jeg tror det er tre trinn. Tre ting. Eh, det første er den der med at jeg må være god først. Vi tror vi må gjøre oss fortjent til å, å si det. Vi, vi, altså at det finnes liksom et nivå et sted når du kommer over det nivået, så får du liksom lov til å si at eh, "jo, jeg er maler". Eller jeg er kunstner til og med. Før det så er det liksom ikke lov å si det. Og det er jo egentlig helt bakvendt, fordi ingen av oss blir gode først, og så begynner vi etterpå. Du blir god fordi du holder på, du øver og gjentar og gjentar og gjentar og øver og øver og øver og lager mange dårlige malerier før du blir god. Og du holder på fordi at det er en del av livet ditt og ikke, og noe som du tar eierskap til og ikke noe du gjør i smug. Sant, du kan for eksempel, hvis vi går tilbake til det med å løpe da, så kan ikke du, eh, liksom si at du, altså, det er jo ingen som forventer at du løper et maraton første, første dagen. Alle forstår at dette må skje gradvis. Det er, det, det er bare helt sånn det er. Men akkurat som, det er akkurat som med maling så er det, eh, skal du være god med en gang. Du skal være et naturtalent. Det er veldig få som løper som er naturtalenter i løping. Og sånn er det med maling og. Du behøver faktisk ikke være naturtalent for å kunne, eh, uttrykke deg på et lerret og kose deg med farger og maling og, og lage flotte malerier. Så, ehm, så det er litt motsatt av det vi tror. Du sier ikke, eh, du sier ikke at du maler fordi du er blitt god. Du, du blir god fordi du tar eierskap til det og tør å si at du maler. Eh, så den andre, det er, det er kunstnertittel. Kunstner er en tittel som ikke er beskyttet. Det er nå en ting, men, ehm, mange tror at en kunstner noen, nei, kunstner er en titel som noen andre må gi deg. Som om det skulle finnes en eller annen komité et sted. Og sant, du vet de der som sitter på en piedestal og som har en høy-- kunsthøgskole, og de eier gallerier og har kjørt mange utstillinger og er høykulturelle. Fifffen på en eller annen måte. Og at en dag så ringer de til deg og sier gratulerer, nå har du blitt kunstner. Nei, det funker jo ikke sånn. Den komiteen der finnes ikke. Jeg har lett. Den eksisterer ikke. Og det vil si at det er kanskje noen som tror at de er i den komiteen, men de roper faktisk ikke så veldig høyt. Det, mer det at vi er redd for at noen skal være i en sånn komité og si noe til oss. Min erfaring er det at venner heier, eh, og de som ikke liker det du har laget, de sier enten ingenting eller at ja, ja, okay, det, det er fint liksom. Og skulle det være sånn at noen sier rett ut at de ikke liker det, så må vi faktisk tåle det. Liker du all kunst i hele verden? Nei, jeg gjør heller ikke det. Liker du alle sofaer i hele verden eller alle kjoler eller alle vesker i hele verden? Nei, jeg gjør heller ikke det. Vi har forskjellig smak, og det er jammen bra. For ellers så hadde jo verden vært et forferdelig kjedelig sted å være. Så, og familien de bør bare heie, eller så må de ta seg en bolle og stikke. Fordi du trenger en heiagjeng. Så når du etter hvert kommer ut i sosiale medier med din kunst, så kan du oppleve et og annet nettroll. Men tro meg, de er i hvert fall ikke medlem av den der høykulturelle komiteen som ringer deg og sier at du har blitt kunstner. Eh, og på mine syv-åtte år som aktiv på sosiale medier med langt over hundre tusen følgere i forskjellige kanaler, så kan jeg love deg at det ikke har vært mange nettroll. Faktisk ikke. Noen få. Noen husker jeg bedre enn andre. Eh, de fleste bare sletter jeg og blokkerer. Men husk, dette her er de der, den gjengen som henger i VGs kommentarfelt. Det er ikke de du vil være venner med anyway. Og det spiller keine Kasse rolle om de liker din kunst eller ei. Så de, og de er i alle fall ikke så farlig som det de later som. Jeg er ganske sikker på at hvis du møter de i, in real life, så er de ganske mye spakere enn det de tør å være på internettet, disse internettrollene Og forresten så trenger du ikke kalle deg for kunstner i det hele tatt. Det er ikke det jeg ber deg om. Du kan bare si, eh, du kan si at jeg maler to ord. Det er en aktivitet, ikke en tittel. Det krever ingen dokumentasjon Og den tredje er hvis jeg sier det høyt, så må jeg vise det frem. Og den her er helt ekte. De to første er tanker som vi kan snakke oss ut ifra, men denne den sitter i kroppen. Tenk på nesten hva som helst annet du lager. Lager du et regneark, så kan det være feil. Da retter du det. Baker du et brød, så kan det bli tørt, og da vet både du og andre hva som gikk galt og hva du bør gjøre neste gang. Det finnes liksom en fasit utenfor deg, men når du, når du eh, noe som du kan måle mot og noe som du kan på en måte skylde på. Et maleri har ingen fasit. Det finnes ingen, ingen hundre prosent riktig blåfarge. Ingen som kan si at denne komposisjonen er helt feil. Det finnes bare valg, og du valgte den fargen du valgte den formen, og du valgte å stoppe akkurat der som du stoppet. Og hver og hvert eneste av de valgene, det er du som har gjort, sant? Det følger gjerne ikke en oppskrift og, og sånn som du gjør når du gjerne baker et brød eller lager en kake. Så når du holder opp et maleri, så kjennes det ikke som om du viser frem et produkt. Det kjennes som om du viser frem smaken din, måten du ser verden på, noe liksom innerst inne. Og hvis noen da sier mhm, ja, jeg vet ikke helt. Så hører du, så hører du bare, nei, jeg liker ikke maleriet. Eh, eller enda verre, du hører "Jeg liker ikke deg. Jeg liker ikke dine valg". Og det er jo selvfølgelig ikke sant. Men det er sånn det føles, eh, eller kan føles. Og følelser bryr seg så veldig lite om hva som er sant. Så når du, altså har du lagt merke til for eksempel når noen, noen legger, når viser frem noe de har malt, så, så unnskylder de seg med en gang. De sier for eksempel sånn som at "Nei, det ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt", eller "det ble ikke helt ferdig. Det er altså ikke helt ferdig", sant? Ehm, "ikke se på det hjørnet der, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre". Altså, de unnskylder seg før du i det hele tatt har fått sagt noe. Og, ehm, det holdt jeg på med, på med i mange, mange, mange år. Ehm, og jeg vet veldig mange av mine elever gjør akkurat det samme. Ekstremt mange faktisk. Jeg vil gå så langt å si at det er omtrent nitti prosent. Og vi gjør det av en eneste grunn. Vi sier at vi, det er dårlig først, så ingen andre rekker å si noe. Og det er et lite sånn skjold som vi setter opp, sant? En beskyttelse som vi setter opp i noen sekunder før noen ser. Og da jeg skulle finne navn på denne podcasten her, så var det akkurat det jeg tenkte på. Podcasten heter jo Kreativ sjel med hjerte i hånden, og det er nøyaktig sånn det kjennes. Du står der med hjertet i hånden. Det er ikke inne i brystet, det er ikke trygt der, det er trygt og godt og skjult og godt beskyttet bak ribbein, men i hånden utenpå. Der hvem som helst kan se hjertet ditt og hvem som helst kan se, ehm, følelsene dine. Som om du var kliss naken. Men her er det og som er så fint. Eh, det er at jeg har brukt, og noe jeg har brukt veldig lang tid på å skjønne. Du kan ikke stå med hjertet i hånden uten samtidig å holde det frem. Det er på en måte litt den samme bevegelsen. Å være sårbar og gi noe bort er en og samme håndsbevegelse. Så når du viser frem et maleri, så gir du faktisk noen noe. Selv om du i det øyeblikket bare, selv om det på en måte føles som om at du bare blottstiller deg, så gir du noe. Så tilbake til skapet. Det skapet, det å tørre å si at du ikke maler er egentlig bare en rustning, en beskyttelse, en maske. Og den er ganske smart laget. For sier du det ikke, så blir du aldri spurt. Og blir du aldri spurt, så må du aldri vise frem noe. Og ingen kan mislike det eller deg, som du kanskje også kan tenke noen ganger. Det fungerer, fungerer utmerket godt. Problemet er bare det at rustninger slipper ikke ut noe heller. For det er ikke bare kritikken du holder ute. Det er også hun som ville sagt: "Oi, den der ville jeg hatt på veggen min." Det er alle de fine, positive kommentarene, heia gjengen du går glipp av. Han som ville spurt om hvordan du fikk, fikk til den fargen, hva farge har du blandet for å få det der til? Det er, det er alle de menneskene som aldri fikk vite at du maler, og som dermed aldri heller fikk sagt noe fint om det, for de finnes. De har bare ikke fått sjansen. Det er veldig effektive, effektiv beskyttelse. Problemet er hva den koster, for den koster noe. I alle fall fire ting, eh, tror jeg. Det første er at det, det ikke får plass. Som det som ikke blir sagt høyt kommer ikke inn i kalenderen, og det som ikke kommer inn i kalenderen, det blir ikke gjort. Og det andre er jo det at du aldri blir bedre. Ikke fordi du mangler talent, men fordi du maler for sjeldent og fordi ingen ser det du lager. Og, eh, du får aldri høre det der det, det funker faktisk. Det er fint. Og det tredje er at du aldri blir ferdig med noe. Du begynner, og så ser det litt rart ut i midten, og så legger du det fra deg fordi du tror at, eh, du ikke har talent. Og, eh, og siden ingen vet at du holder på, så er det ingen som spør hvordan det går med det bildet du holdt på med. Og det fjerde, det er egentlig kanskje litt det som gjør meg aller mest trist, er at du aldri møter de andre. De andre. For de finnes. Og de sitter akkurat nå og maler ved kjøkkenbenken sin eller i kjelleren sin eller i stuen sin eller på malerommet sitt. Og de sier ikke noe de heller. For vi er mange. Vi er utrolig mange, og vi går bare rundt hverandre og later som ingenting. Så jeg har to historier jeg har lyst til å dele, og det er nesten tyve år imellom disse to. Eh, den første er altså helt, helt i starten, lenge før jeg hadde gått et eneste kurs den gangen jeg bare testet litt. Og husk, det her er nesten tretti år siden. Det fantes ikke noe internett, det fantes ikke noe YouTube, ingen som hadde nettkurs, ingen som viste meg hvordan man bygget opp et bilde. Alt jeg hadde å se etter var bilder i bøker eller blader, eh, eller ting som jeg hadde tatt bilder av selv. Og da gjør du det som alle andre gjør når de starter i, i mal-- med maling. De å maler et, et etter et bilde. De begynner med det siste laget. De begynner med det som er øverst, det som man ser. For du maler jo det du ser. Det er helt naturlig, eh, og det du ser, det er slutten på maleriet. Alt det som ligger under hele historien til maleriet, alle lagene som gir dybde og spenning i maleriet, det ser du ikke så lett. Og det maler du da heller ikke. Og det er derfor det blir ofte blir veldig flatt når man begynner. Det ligner kanskje, men det ligger, eh, men det er ingenting bak. I hvert fall, så da jeg var i denne fasen her, så kom det en venn på besøk. La oss kalle ham for Ole, og han ser på bildet mitt og sier: "Hæ? Er det Wideman du prøver å etterligne?" Og så kom det sånn litt svakt fra meg. Så, "ja". Åh Egentlig så tenker jeg nå at jeg burde ha sett på det som et kompliment, men jeg gikk rett i kjelleren. Eh, ikke bokstavelig, for jeg gikk ikke ned og malte, men jeg gikk i kjelleren mentalt sett. Jeg husker at jeg tenkte at det her er jo ikke noe jeg kan vise noe, vise til noen. Eh, men i dag så tenker jeg egentlig at dette burde jo, det, jeg burde jo være kjempefornøyd, for han så jo faktisk hvem jeg hadde etterlignet litt. Han kjente jo igjen Weidemann i det jeg hadde laget. Og det er jo egentlig et enormt kompliment. Eh, jeg hadde jo faktisk fått noe til, eh, selv om det var et lite sånt, hæ, først. Ehm, det jeg, det jeg hørte var bare liksom prøver å, å være Weidemann. Det, med en sånn hæ, det var liksom det jeg satt igjen med. Så hvis du eh, sitter der og maler etter et bilde som du har funnet, eh, så, og prøver deg på noe som du har sett noen andre gjøre, så vil jeg bare si til deg at det er helt, det er lov å herme. Det er sånn vi lærer, og sånn har det alltid vært. Og det er lov å være i læring. Og det er lov å øve på teknikker og prøve deg fram og male noe som kanskje ikke helt blir sånn som du hadde tenkt. Det trenger ikke se perfekt ut. Det, så lenge du koser deg mens du gjør det. For det er faktisk det viktigste. Og det tok meg så mange år å skjønne, og i mellomtiden så lå bildene mine godt gjemt. Den andre historien er en god del år senere. Da hadde jeg vært på kurs. Jeg hadde utviklet masse meg masse. Jeg hadde malt masse. Jeg hadde solgt mange malerier på nett og, ehm, og det var jo lenge før det det var vanlig, og internettet var i sin spede begynnelse med ISDN linje og what's not. Så jeg var altså en som malte. Jeg var en som solgte og en som la ut bildene sine offentlig på en nettside der hvem som helst kunne se de. Men jeg hadde fortsatt ikke fortalt det til så veldig mange. En dag kom en kollega inn på kontoret mitt, og så sier han: Du, si meg maler du? Og hun hadde vært på jakt etter malerier til det nye huset sitt og, eh, kommet over meg på nettet. Vi hadde jobbet sammen i tre år. Hun satt to kontorer bortenfor meg. Vi spiste lunsj sammen hver dag, og jeg hadde ikke sagt noen ting. Gudene må vite hva vi har snakket om. Eh, men det, og det var jo ikke fordi det var hemmelig. Det var bare fordi at, og det var ikke fordi at jeg hadde bestemt meg helt sånn, eh, lik, altså på ordentlig om å skjule det. Jeg hadde bare aldri sagt det. Det hadde på en måte aldri kommet ut av min munn. I tre år. Hundrevis av lunsjer. Hun måtte finne det på internett. Og vet du hvordan det endte? Det endte altså med at jeg malte et kjempestort maleri til henne, eh, på bestilling. Det henger sikkert fortsatt i trappeoppgangen hennes, og hun elsket jo det. Og var så fornøyd. Så la oss stoppe opp litt med det her, fordi at jeg hadde da brukt mange år på å beskytte meg mot en reaksjon som jeg var redd for. Og da den reaksjonen endelig kom, så var det ikke latter. Det var ikke haha, prøver du å etterligne noen? Det var en bestilling. Det var noen som faktisk ville betale meg penger for å få det maleriet opp på sin vegg. Eh Det som overrasket meg aller mest var jo ikke at noen fant ut av det, men hvor lite som skjedde. Ingen lo. Ingen ba om å få se absolutt alle maleriene mine, eh, og hun ville ha et bilde til trappeoppgangen sin. Så for meg så var, ble det kanskje et lite sånn vendepunkt. For nå begynte malingen å ta plass i kalenderen, i hjemmet og hvordan jeg tenkte om meg selv Så en god stund, god stund senere, mange år senere så kom alt det her andre. Men det er etterpå, ikke først Så hvis du nå sitter og kjenner deg igjen, hvis du har maleskap, malesaker i et skap et sted, og du ikke helt har fortalt noen om, om at du driver med dette, så vil jeg si det er to ting. Det første er du er ikke rar, du er ikke alene. Det er faktisk, du er faktisk i veldig godt selskap. Det finnes sannsynligvis veldig mange flere skapmalere enn det er folk som sier det høyt. Og det andre er en liten oppgave hvis du vil ha en liten oppgave denne uken. Så denne uken her så skal du si det til en person at du maler, og du trenger ikke si at jeg er kunstner. Du kan bare si at nei, jeg maler litt. Snakke om det til partneren din, ja, han vet han eller hun vet det kanskje. Til en venninne, til han på kassa på Teine for eksempel. Jeg bryr meg ikke om hvem. Du kan, du kan sende meg en melding på Instagram eller Facebook og si at du maler litt. Ehm, bare si det høyt til et annet menneske, ehm, og legg merke til hva som skjer. Jeg tror det skjer veldig lite, eh, men jeg tror at det forandrer ganske mye Så en ting til slutt. I slutten av august fra en og tredivte august til tredje september så skal vi ha, skal jeg ha en gratis maleuke. Der skal vi male et helt maleri sammen fra tomt lerret til ferdig bilde, signert og det hele. Det heter Maleuken og det er gratis. Eh, og jeg har laget det for akkurat for deg som hører på nå. Så en og tredivte august altså til tredje september. Du finner alt på hegesantorp.no slash maleuken. Lenken ligger og i, eh, episode beskrivelsen, og går du inn med en gang så kan du sette deg på venteliste. Eh, litt avhengig av når du hører podcasten. Så det før du, eh, når du er på ventelisten så er du den første som beskjed, får beskjed når vi setter i gang. Tusen takk for at du hørte på. Hvis du kjenner en skapmaler, så send henne denne episoden. Eh, hun tror sikkert og at hun er den eneste. Ha en nydelig dag videre! Ciao!
