Transkript ep 18
📍 Kreativ Sjel med Hjert i hånd er podcasten for kvinner i en fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet, helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse og for små ting Og modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve ned sant. Her får du refleksjoner gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv. Hei og velkommen tilbake til Kreativ sjel med hjerte i hånden. Jeg heter Hege og i dag skal vi snakke om noe jeg tror nesten alle som lytter, eh, på denne podcasten kjenner igjen på kroppen. Eh, det handler ikke egentlig om Instagram eller Facebook. Det handler, eh, egentlig ikke om maling heller. Men det handler om, eh, selv om vi på en måte bruker kunsten som inngang her, her, som vi som oftest gjør i denne podcasten, så handler det om noe mye enklere og mye vanskeligere. Å bli sett og tørre å bli sett. Har du noen gang stått med telefonen i hånden ferdig til å legge ut et bilde som du har malt, og så, mm, blir det bare ikke gjort? Og det er ikke fordi du ikke hadde tid gjerne sant det, og det er ikke fordi at bildet ditt var dårlig, men det er for no, fordi noe i kroppen din sa: "Nei, vent litt, ikke enda." Og jeg har hørt akkurat den setningen fra så utrolig mange av dere. Ikke enda. Ehm, og det er kanskje de to ordene jeg har hørt aller mest i alle samtaler jeg har hatt i maleklubben, i Mastermind, i magiske malerier opp gjennom årene. Eh, jeg er ikke klar. Jeg er, har ikke helt enda. Og så jeg har tenkt så mye på dette her i det siste tiden for gjennom maleklubben, og spesielt gjennom samtaler jeg har hatt med kunstnere i Mastermind, så ser jeg det samme om igjen og om igjen. Utrolig dyktige damer. De maler, de skaper. Andre forteller de at bildene deres er flotte, sant. Ehh, og noen har til og med solgt masse bilder. Men så kommer det spørsmålet, det som liksom alltid dukker opp. Eh, det er sånn tør jeg vise det her frem? Og jeg har snakket med damer som har malt i mange år, som har nettside, som har Instagramkonto klart og ferdig og alt ligger der. Men så bruker de det på en måte veldig sjeldent, legger sjeldent ut noen ting. For inni seg så sier de, så kjenner de på en følelse av at, æh, de burde kanskje skrike litt høyere, poste litt oftere, burde, burde, burde, burde vise mer, burde ta mer plass. Og den der følelsen av at det uansett ikke er nok. Den blir så stor at de ikke gjør noen ting i det hele tatt. Det blir overveldende, og så blir det stille i, i stedfor. Jeg har snakket med damer som har jobbet profesjonelt med synlighet og med kommunikasjon i hele sitt voksne liv, som gjerne kan ha, har drevet bedriftskontoer med tusenvis av følgere i, i søvne og med venstrehånden, men som kjenner at beina liksom blir begynner å skjelve under de når de skal legge ut et bilde av sin egen kunst under sitt eget navn. Det er ikke nødvendigvis, eh, så det er ikke nødvendigvis Instagram eller Facebook vi er redde for. Det er denne følelsen av å si se på meg, se på meg, sant. Ehm, dette her har jeg laget det be-dette betyr noe for meg. Kan du se meg, sant? Kan du se meg? Kan du se bildene mine? Og da risikerer vi samtidig at noen ikke liker det. Fordi at det er jo sånn at alle liker ikke all kunst. Sånn, sånn er det bare. Det, det er helt sier seg helt selv. Så hovedposta, altså så tanken jeg vil at du skal ta med deg gjennom denne episoden i dag er denne her. At du trenger ikke føle deg modig før du tør. Motet kommer ofte etter at du har gjort den lille skumle tingen, ikke før. Eh, og dette skal vi snakke mer om. Så vi har liksom fått for oss det at rekkefølge skal være sånn. Først blir jeg trygg, og så skal jeg gjøre noe. Så venter jeg til jeg føler meg klar, så jeg venter til jeg føler meg klar og så legger jeg ut bildet. Og det-- jeg venter til at jeg føler meg som en ordentlig kunstner, så skal jeg søke på denne utstillingen, så skal jeg spørre om å få lov å ha utstilling. Men det punktet kommer nesten aldri helt av seg selv. Og vet du hva som skjer i stedet? For vi flytter det. Når vi blir litt bedre så tenker vi bare litt til, bare ett kurs til, bare noen flere bilder, så er jeg klar. Eh, og så flytter målet seg igjen. Og den virkelige rekkefølgen, den som faktisk funker, er stort sett den motsatte. Det er å gjøre noe bittelite, litt utrygt, og så opplever du at du overlever det. Og så kan du tenke okay, jeg blir litt tryggere og så gjør du den neste tingen, sant? Det er en motsatt rekkefølge på det hele. Selvtillit er ikke alltid inngangsbilletten. Noen ganger er den faktisk heller resultatet. Så la meg fortelle deg om tre kvinner. Dette er reelle historier, men jeg har endret navn og blandet litt på detaljene sånn at ikke noen, eh, kjenner seg, kjenner seg igjen eller kjenner noen igjen. Fordi, eh, dette er et bilde av mange samtaler jeg har hatt både i Mastermind, i Maleklubben og, og i magiske malerier. Så den første kaller vi for Tove. Tove har malt lenge, hun drømmer om å stille ut og kanskje til og med, kanskje til og med i en liten kunstforening lokalt der som hun bor. Men hun beskriver selve steget, det å faktisk vise frem bildene sine til fremmede, så sier hun noe jeg ikke har klart å slutte å tenke på. Hun sier "det kjennes som å stikke tåen i iskaldt vann". Ikke hoppe uti, bare stikke tåen ut. Og likevel er det nok til at hele kroppen sier nei, hei, nei takk, ikke, ikke denne, dette her. Eh, og den andre kan vi kalle Marit. Hun har jobbet med merkevarebygging og med kommunikasjon i mange år. Har hatt ti tusen følgere på en profesjonell konto. Hun kan det her med synlighet bedre enn de fleste. Men å bruke den samme kompetansen på seg selv, på sin egen kunst, det er noe helt annet. Det er mye mer sårbart, eh, enn den jobben, eh, hun har hatt, så det føles helt annerledes. Den tredje kaller, kan vi kalle for Trude, og hun har allerede bygget noe rundt kreativitet. Hun underviser, og hun har ord for alt. Hun kan snakke om prosess og kunst i timevis, men når hun selv skal stå frem som kunstner, eh, og ikke bare være den som lærer noe bort, så dukker spørsmålet opp. Er jeg egentlig bra nok? Hun sier at hun gjemmer seg litt bak den pedagogro, pedagogrollen og, eh, de der fine ordene fremfor å vise frem sin egen kunst. Tre helt forskjellige kvinner. Tre helt forskjellige bakgrunner. Tre helt forskjellige liv, men samme følelse. Er jeg egentlig klar? Er jeg egentlig god nok? Så hvorfor er det egentlig sånn? Det er jo bare et bilde. Det er jo bare et maleri Og nå skal jeg forklare litt om hvordan hjernen vår egentlig funker. For hjernen vår den ble bygget for mange, mange, mange hundre tusen år siden. Eller mange millioner år siden kanskje. Eh, tilbake i en tid der menneskene levde i små flokker ute i naturen, eh, på savannene og var helt avhengige av hverandre Den delen av hjernen som styrer frykten og faren har ikke utviklet seg særlig mye i løpet av alle disse årene. Eh, den har på en måte ikke fått noen oppdatering på ting som sosiale medier og kommentarfelt og likes. Den, den oppdateringen mangler liksom. Den kjører fortsatt på veldig gammel programvare. Så på den tiden når vi levde på savannen så var det det å høre til flokken, det var ikke bare hyggelig. Det var et spørsmål om liv og død. Ble du støtt ut fordi du skilte deg ut, eh, fordi noen mislikte deg, fordi noen, eh, fordi du gjorde noe som, eh, de andre syntes var rart. Så sto du der helt alene. Ingen å dele maten med, ingen som passet på, på deg mens du sov, sant. Og i ytterste konsekvens så betydde det rett og slett at du ikke overlevde. Så det var farlig. Så kroppen din lærte deg, lærte seg noe kjempeviktig. Og det var det nemlig at det å bli utstøtt av flokken, det er farlig. Ikke bare ubehagelig. Det er sinnsykt farlig. Liv og død farlig. Og den kunnskapen, den har vi fortsatt med oss. Dypt inni her, eh, selv om vi i dag bor i hus med låste dører og fullt kjøleskap. Uansett hva naboen måtte mene om oss. Uansett hva de der på ungdomsskolen måtte mene om deg når du legger ut noe på Facebook om din egen kunst. Hjernen vår, hjernen vår vet nemlig ikke helt forskjell på å bli utstøtt, utstøtt av flokken på savannen, og å legge ut et bilde og få stillhet i kommentarfeltet. Den reagerer på samme måte, og det finnes faktisk veldig god forskning også på akkurat dette her. En stor gjennomgang av over to hundre studier fant det at situasjoner der vi risikerer å bli negativt vurdert av andre er det som forskerne kaller for et vanskelig ord; sosial evaluerende trussel. Eh, som er, som er det som tydeligst kan sette i gang kroppens stressrespons, sant. Og du vet når du blir stresset eller redd, så begynner hjertet å slå. Du, du puster raskere. Og det er akkurat den samme responsen som når vi faktisk er i fare. Når vi faktisk er i liv og død fare ute på savannen. Noe vi veldig sjelden det er i dag. Men, men hjernen vår- Tenker at dette er det samme. Så vet vi logisk sett at det ikke er det. Men kroppen responderer på den måten. Så nei, det er ikke bare et bilde, et maleri, sant? Det er ikke, det er ikke verken svakt eller overdrevet av deg å kjenne det i kroppen. Det er en veldig, veldig, veldig, veldig gammel alarm som gjør at, eh, gjør akkurat den jobben den alltid har gjort. Den passer på deg. Så det er bare, eh, den bare vet ikke det. Altså hjernen din vet ikke det, at Instagram ikke er en flokk som du kan bli kastet ut og dø, ut av og dø. Men det fø, for det føles sånn. Så hvis noen sier nei, vet ikke helt. Når du viser frem et maleri, så hører du sjeldent, eh, nei jeg liker, eh, liker ikke maleriet. Jeg hører deg, eh, du hører gjerne noe mye, mye nærmere. Jeg liker ikke deg. Og det er selvfølgelig ikke sant. Men det er sånn det kan føles. Og følelser bryr seg fint lite om hva som faktisk er sant. Eh, så la oss bare slå det fast aller først at det gir mening at noe kjennes sårbart. Du er ikke overdramatisk. Du er ikke rar. Hjernen din gjør bare jobben sin. Litt for ivrig kanskje, men det er det den gjør. Så hvordan blir vi faktisk tryggere? Her er det, eh, her kommer vi til noe som jeg synes er nesten litt befriende. En psykolog som heter Albert Bandura har forsket mye på det han kaller for mestringstro, eh, og fant ut at troen på at vi kan få til noe, ehm, ikke først og fremst kommer fra pep talks eller positive tanker. Den kommer fra at vi faktisk gjør noe. Og opplever at vi håndterer det. Opplever mestring. Opplever at vi fikser det. Så med andre ord vi tenker gjerne at det skal gå sånn her, sånn som vi snakket om i begynnelsen, sant at når jeg blir tryggere så skal jeg begynne å bli, vise frem kunsten min. Når jeg får mer selvtillit så skal jeg lage den Instagram kontoen. Men hvis vi snur på rekkefølgen, hva om du gjorde en liten ting først? Ehm, og hjernen din får en ny erfaring. Åh, jeg gjorde det. Jeg la ut det bildet. Jeg turde å legge ut et bilde i maleklubben, for eksempel. Jeg, og jeg overlevde. Jeg opplevde at noen faktisk kommenterte, eh, på det som jeg la ut og, og likte det. Så tenk på det som små trappetrinn. Du går opp et lite skritt og så går du opp et lite til, og så neste gang så blir det kanskje en liten prosent mindre skummelt Så Bandura han fant også noe helt annet, at ehm, noe som jeg tenker er kjempeviktig for oss som driver med dette her sammen i grupper. Å se andre, eh, gjøre ting, det gjør og at vi kan få tro på at vi kan tørre selv og. Vi kan flak-- faktisk flytte vår egen tro på at, eh, vi kan få til noe når vi ser sidemannen eller damen gjøre noe som ligner. Og det er litt interessant, og det er derfor at fellesskap betyr så utrolig mye. Så, ehm, det er noe av det fineste jeg ser i maleklubben og i mastermind for kunstnere. Det er det at når en dame tør å vise frem sitt bilde, så gjør nestemann det og. Når en dame tør å kommentere på en annen sitt bilde, for det er også veldig viktig. Så tør du og. Når en dame tør å opprette kunstkontoen sin på sosiale medier, så tør nestemann også. Når en legger ut sitt aller første bilde, kanskje på sin private Facebook-konto, så tør nestemann også. Så blir det som en slags sånn dominoeffekt som flytter seg gjennom hele gruppen. Og det er gøy. Oi, hun gjorde det! Og så tenker du okei, kanskje jeg og kan gjøre dette. Så vi låner litt av hverandre. Eh, vi låner litt sånn mot av hverandre, eh, så det er ikke svakhet, det er bare sånn vi er laget. Det er sånn vi mennesker er bygget. Så la oss være helt konkret, for du trenger ikke gå rett fra, og ingen vet at jeg er maler til velkommen til separatutstillingen min. Det er jo ikke helt der sant. Det, det er liksom det er mange trappetrinn imellom der, og det er ikke sikkert at du noen gang skal ha en separatutstilling. Det kan godt hende at du bare først skal tenke at jeg skal tørre å vise det jeg maler til familien min eller til naboen. Jeg skal tørre å si at jeg maler til naboen. Så tenk deg en liten trapp, en mot, en mot type motstige, en mot trapp. Du viser det bildet ditt som du har malt til en person som du stoler på. Du henger det opp hjemme hos deg selv når det skal komme gjester. Du deler det i en trygg liten gruppe, i maleklubb gruppen eller, eh, en annen gruppe som du er med i gjennom et kurs kanskje. Ikke på den store, vide åpne Facebooksiden eller en stor Facebook gruppe kanskje, men en liten Facebook gruppe der du er trygg. Ehm, og du deler den- Og du deler ett bilde, sant? Du viser litt av prosessen. Du eh, kanskje bare med, med penselen. Du skriver at, at du er i prosess. Da skal det jo ikke være farlig. Du viser kanskje bare en liten bit av bildet ditt, ikke hele det ferdige verket. Og du skriver noen ord om hvordan du malte det kanske. Hva du har tenkt. Er du del av en, er du del av et kurs? Eh, ja. Sant. Du kan, du kan på en måte bare skrive noen få ord. Kanskje skriver du at bildet til salgs når det er, hvis du deler et helt ferdig bilde. Du setter en pris, og kanskje søker du en utstilling etter hvert. Hvert trinn er lite, og hvert trinn er så utrolig viktig. Så plutselig så føles, så har det på en måte som en gang føltes helt utenkelig, blitt ganske så normalt. Så, og forresten, mens vi er inne på Facebook eller Instagram og sosiale medier på generelt grunnlag, så er algoritmene sånn i dag at de viser bildet ditt bare til en liten brøkdel av de følgerne dine. Så det, det som føles som den store, skumle offentligheten som du ser der ute, den er, er egentlig ikke så stor, sant? Har du trehundre følgere på, på Facebook eller Instagram, så er det kanskje tretti stykker som ser. Ja, og tretti stykker kan være eh, virke ganske mange. Men ehm, min erfaring er at folk flest er som oftest mest opptatt av seg selv. De er mest opptatt av sine egne liv og ikke så opptatt av hva du legger ut. Så, og det gjelder nok dine venner eller dine følgere også. Ingen som sitter og venter på at akkurat ditt bilde skal bli lagt ut og zoomer inn eller sitter med et forstørrelsesglass. Det, sånn er det ikke. Eh, det høres kanskje litt kjedelig ut, men det, men det er jo også kanskje også litt betryggende. Så en annen ting som jeg ofte anbefaler er noe jeg kaller for mengde-mengdetrening i malingen. Mal mye, mal fort, mal billig, gjerne på, på vanlig ullpapp som du har preppet istedenfor dyrt lerret. Når, ehm, og eller på, på ark eller på, på, eh, trebiter sant. Ehm, sånn at du maler mye. Du kan bruke billig maling, bare, bare øv deg masse. Eh, og så, ehm, etter hvert så vil da den her dette må ikke ødelegge følelsen forsvinne og, og gjerne også prestasjonsangsten. Så når du maler mye så, så blir det mindre skummelt. Og det er akkurat det samme du kan gjøre med, med synlighet. Del med en venn før du deler med hundre og vis frem i små grupper før du viser på det store, store, stygge internettet kanskje. Ehm, og til slutt, eh, noe av fa-forskningen som faktisk har testet direkte, ehm, en gjennomgang gjen-- med, med nesten hundre studier. Så fant det å lage seg helt konkrete, sånn hvis det var, hvis jeg gjør det, hva som skjer da planer. Ehm, altså bestemme nøyaktig når og hvor og hvordan du skal gjøre en liten handling. Det gjorde faktisk at folk gjennomførte det de hadde tenkt å gjøre. Så istedenfor å så hele tiden tenke at åh, jeg skal bli flinkere til å vise frem kunsten min, ehm, jeg skal bli flinkere på Instagram eller bli flinkere til ditt, så blir det, blir det så voldsomt og så stort. Så heller tenke at når dette bildet her er tørt, så skal jeg sende et bilde til en person eller legge det i maleklubben. Helt konkret, helt lite og her, eh, og helt mulig å faktisk gjøre. Så liksom istedenfor liksom gå rundt og tenke at du skal bli flinkere til ditt og flinkere til datt og du burde og måtte og skulle ha gjort. Så tenk at okay, når jeg har gjort dette, så skal jeg gjøre en liten ting. Og så er det en annen veldig viktig ting. Vær snill med deg selv i prosessen. Kjære vene, vær grei med deg selv, så- For dette handler ikke om å presse seg selv, eh, hardere sant, og snakke hardt til seg selv. Og kom igjen og kjeft deg og bare legg nå ut det der bildet og ikke vær så svak. Ikke si sånne ting til deg selv, ehm, for jeg vil at du skal snakke pent til deg selv. Og det finnes det også forskning på. I flere eksperimenter så har forskere funnet det at å møte egne feil og liksom nederlag med selvfølelse, selvmedfølelse, eh, altså litt varme istedenfor kjeft faktisk ga folk motivasjon til å prøve igjen. Så, eh, da kan du heller si sånne ting til deg selv som kanskje. Og jeg skjønner at det føles skummelt, men dette bet-- og det betyr bare at det betyr noe for meg. Eh, og nå gjør jeg en liten ting selv om det føles skummelt. Og mykhet og mot kan finnes liksom i samme setning. Du behøver ikke å drive og krangle med deg selv. Så nå har jeg lyst til å spørre deg om noe. Tenk på en ting du har lyst til å gjøre med kunsten din. Ikke ti ting, ikke, bare en. Så når du legger ut, så kanskje det er å legge ut et bilde. Kanskje det å opprette den kontoen på Instagram som du har tenkt på i seks måneder. Og kanskje det er å si høyt i neste middagsselskap at jeg maler faktisk. Jeg føler meg som en kunstner istedenfor, ja, nei, jeg pusler litt med maling innimellom og mumler det litt frem. Så kanskje er det å si ja neste gang noen spør om et bilde er til salgs? Så tenk igjennom hva er ditt neste modige, modige lille steg? Ikke et stort steg. Ikke et som beviser noe for noen. Bare et bare det neste. For du kommer kanskje fortsatt til å kjenne sommerfuglene når du gjør det. Og det er helt greit. Mot betyr ikke at frykten er borte. Det betyr bare at du lar det som betyr noe for deg få, eh, være litt større enn frykten. Og så gjør du den lille tingen likevel. Ikke etter at du har blitt en modigere versjon av deg selv, men som en måte å bli henne på. Sant? Det er stor forskjell på det. Jeg tror det at å faktisk å tørre, eh, kan bli, eh, en litt av en rød tråd videre her i podcasten. Å tørre å kalle seg kunstner, å tørre å vise frem kunsten, tørre å dele på sosiale medier, tørre å ta seg betalt, tørre å få et nei og tørre å stille ut. Og kanskje den aller, aller største, å tørre å innrømme for seg selv at dette faktisk betyr noe for deg. Dette er noe du elsker. Så hvis du sitter her nå med telefonen i hånden og, eh, eller med et bilde du hadde tenkt på i flere måneder, så vet du hva? Du trenger ikke å føle deg klar. Du trenger ikke bli modig først. Du blir det etterpå. Akkurat nå så øver vi på det her, både i mas-maleklubben og i Masterman-mind for kunstnere. Jeg legger link til begge deler her om du vil være med. Mastermind for kunstnere har opptak i oktober, og jeg vil starte en ny gruppe i januar. Det er kun seks plasser tilgjengelig, og de kommer til å gå fort, så ta kontakt med meg om du ønsker å sikre deg en av plassene, så tar vi en prat. Takk for at du lyttet til Kreativ sjel med hjertet i hånden. Hvis du tenker at dette er et rom du vil komme tilbake til, så kan du gjerne følge podcasten der du lytter nå. Og hver gang du lagrer podcasten så, ehm, viser du til, eh, podcastgreiene at, og internettet at du dette er interessant, og da blir vi vist, blir vi vist til flere. Og har du en venninne, eh, eller en venn som kunne tenke trenger litt mer mot til å vise seg frem, så betyr det veldig mye for meg om du deler podcasten videre med henne. Vi høres i neste episode!
