Transkript ep 19
📍 Kreativ Sjel med Hjert i hånd er podcasten for kvinner i en fase av livet som kjenner en indre lengsel etter noe mer. Her utforsker vi mot, retning, kreativitet, helt ærlig og helt jordnært. Vi snakker om perfeksjonisme, livsoverganger, selvtillit og det å gi plass til noe som har ligget lenge på vent. Dette er et sted for refleksjon og gjenkjennelse og for små ting Og modige steg. Jeg heter Hege, og jeg tror at skapergleden ikke handler om talent. Det handler om å våge, tørre og det å være modig og å leve ned sant. Her får du refleksjoner gjenkjennelse og små steg som bringer deg nærmere deg selv. Hei og velkommen tilbake til Kreativ sjel med hjerte i hånden. Jeg sitter her med kofferten halvveis pakket fordi at den helgen her så skal jeg til Sveits, til Basel og jeg skal ikke på ferie, jeg skal ikke på handletur, ikke på spa, men jeg skal på et event med Joe Dispenza. Selveste doktor Joe Dispenza. Ja, den mannen som får folk til å ligge på gulvet i timevis med lukkede øyne og mens de prøver å tenke seg til et nytt liv. Og ja, jeg skal være en av de. Sammen med jeg tror åtte tusen andre. Så i dag så har jeg litt lyst til å ta deg med inn i hvorfor. Hvorfor jeg gjør det her. Og det er ikke for å overbevise deg om noe, ehm, men fordi at jeg tror det her temaet her, uansett hva du tenker om meditasjon og tankens kraft, egentlig handler om noe du kjenner veldig godt. Det handler om å bli en ny versjon av deg selv eller av seg selv. Og det, kjære du, er akkurat det denne podcasten her alltid har handlet om, sant? Så, ehm. Hvem er egentlig doktor Joe Dispenza? Jo, Joe Dispenza har bakgrunn fra nevrovitenskap. Jeg tror egentlig han er kiropraktor i bunnen, eh, men har i mange år forsket på og undervist i hvordan meditasjon, tanker og følelser henger sammen med hjernen vår og kroppen vår. Han har skrevet flere bøker. Han har holdt retreats over hele verden. Eh, og sant, det er tusenvis av mennesker som, som, eh, som reiser på hans, eh, eventer og retreater, og han har blitt kjent for en ting spesielt, og det er å hjelpe folk å bruke meditasjon, ikke bare for å slappe av, men for aktivt å endre måten de tenker, føler og lever på. Og jeg skal være helt ærlig med deg, for syv år siden nå så klarte jeg knapt to minutter med meditasjon. Mm. To minutter. Altså hjernen min, som du vet har, eh, jo litt ekstra fart på seg med ADHD og alt som følger med. Den ville bare videre. Den ville videre til neste tanke, neste bekymring, neste to do liste. Eh, men det jeg merket var det at når jeg satt meg ned og mediterte, når jeg øvde på dette, så gjorde de to minuttene noe med meg. Det ga meg mer ro. Det ga meg litt mer plass mellom tankene. Så, eh, så jeg likte det så godt og fikk så god følelse av å meditere at jeg øvde mer og mer. Og et sted på fan-- på veien der så fant jeg Joe Dispenza sine meditasjoner. De er kjent for å være litt lange. De er i hvert fall mer enn to minutter og mer enn fem, jeg tror. Eh, så. Og nå har jeg brukt disse her i årevis. Og endelig skal jeg nå få lov å møte han live. Eh, sammen med åtte tusen andre da. Eh, og meditasjonen er ikke alltid perfekt sant. Eh, det er ikke alltid jeg får gjort det hver dag. Men jeg har vært trofast på min måte. Og nå i helgen her så skal jeg ta det steget videre live med da åtte tusen andre, og som sannsynligvis også har ganske-- mange av de har ganske rotete hjerner sånn som meg har. Ehm, og jeg skal til og med ha med meg Kjell, min mann som jeg aldri har sett sitte i lotus. Så du behøver ikke sitte liksom sånn her i lotus hvis du ser meg på filmså, så for å få dette til. Så Hva er det egentlig han lærer bort? Jo, jeg skal forsøke å oversette til noe som gir mening uten at det høres ut som en, at jeg leser opp en fort-forskningsartikkel. Punkt en, du kan ikke skape noe nytt med de samme tankene som i går. Jody Spencer snakker mye om at vi mennesker har en tendens til å tenke de samme tankene, føle de samme følelsene og gjøre de samme valgene dag etter dag. Sant? Vi er jo flokk, nei rutinedyr. Ehm, og, og da gjør vi veldig ofte de samme tingene hver dag. Vi står opp, vi tusler ut av sengen, inn på badet, tisser og pusser tenner og, og gjør akkurat, så går vi og lager kaffe og så scroller vi litt på mobilen og så gjør vi akkurat de samme tingene hver eneste dag. Så at hjernen vår over tid blir veldig god på akkurat de tingene det, eh, å gjenta seg selv, det er jo helt naturlig. Og det minner meg litt om noe som Einstein visstnok skal ha sagt en gang og at, eh, definisjonen på galskap er jo å gjøre de samme tingene om og om igjen og forvente et annet resultat. Det er jo satt litt på spissen, men du jeg tror du skjønner poenget. Så hvis du fortsetter å tenke de samme tankene, føl-føler de samme følelsene og tar de samme valgene, så hvorfor i all verden skulle livet ditt plutselig se annerledes ut? Da vil du fortsette i samme tralten. Det blir som å gå, gå den samme stien i skogen så mange ganger at det blir en tydelig sti, eh, mens alle de andre retningene de gror igjen. Så punkt to er det at tanker og følelser påvirker kroppen mer enn vi tror. Eh, det her er noe av det jeg synes er mest aller mest fascinerende. For hvordan sinnet vårt faktisk kan påvirke hvordan kroppen vår har det. Ikke som noe magisk, ikke som noe voo voo han, eh, Joe Dispenser går veldig vitenskapelig til verks når han når han, eh, eh, forsker på dette her. Så det er men som noe som kroppen vår faktisk reagerer på. Stress eller ro. Eller frykt eller håp. Og du kjenner jo det sikkert igjen selv, sant? Hvis du får en sånn sur melding fra noen, så kan du plutselig kjenne det som en klump i magen resten av dagen, og gå og bekymre deg for dette resten av dagen. Eller at du ligger våken klokken to om natten og tenker på alt som kan gå galt i morgen. At hjertet ditt begynner å slå rask-raskere, og, eh, selv om ingenting av det som faktisk skjer der og da, det er jo ikke reelt. Det er jo noe som kanskje kan skje, eh, så det skjer jo egentlig bare oppe i ditt hode, men kroppen din tror på det fullt og helt. Eller den andre veien. Du hører en sang som minner deg om noe godt. Yndlingssangen din fra ungdomstiden, og kanskje det var en spennende forelskelse eller noe sånt, og plutselig så bobler det i kroppen igjen. Du kjenner det mye lettere. Skuldrene senker seg, og tankene våre setter ikke bare et avtrykk i hodet, det setter liksom et avtrykk i hele kroppen. Punkt nummer tre er det at vi kan øve oss på å tenke og føle annerledes. Og her kommer den meditasjonen inn. Eh, og dette er ikke noe svevende det er ikke noe, vo vo. Det her er rett og slett skal du tenke på som en ren trening. Ren og skjær mental trening, rett og slett. Eh, litt som, som kroppen, eh, med kroppen forresten også. Det er ingen som kan forvente at du skal løfte hundre kilo første gang du går på et treningssenter, eller at du skal kunne løpe, løpe en mil første gang du er ute og løper på fryktelig, fryktelig lenge. Du må starte med det du klarer, sant, og du må bygge deg opp. Og sånn er det med tankene også. Så du hvis du synes det er vanskelig med meditasjon, så kan du starte med to minutter. Akkurat som med meg for syv år siden. Ikke hundre kilo med ro og fokus. Bare to minutter. Eller tenk på det som å lære et, en, en ny vei du skal kjøre. Du har kjørt den samme veien til jobb i tjue år, og du kan lukke øynene og kjøre den veien helt automatisk. Du trenger ikke tenke i det hele tatt. Men hvis du nå skal bytte jobb og kjøre en helt annen vei, så må du kanskje følge med på hvert eneste skilt. Det er du, du må tenke, det går tregt, det er litt slitsomt kanskje, men når du har gjort det noen ganger så går det av seg selv. Fordi hjernen den har lært seg den nye veien. Og det er akkurat det Joe Dispenser sier at vi kan gjøre med tankene og følelsene også. Kjøre den nye veien så mange ganger at den til slutt blir den naturlige. Akkurat som når du øver på en ny malestil eller gjør noe nytt kreativt første gang, så er det og kanskje litt sånn slitsomt i anførselstegn. Ehm. Og kanskje, ehm, kanskje synes du at det er litt tungt. Kanskje sammenligner du deg med noen andre som allerede kan den stilen veldig godt, eller, eh, i det hele tatt bare å male, sant? Ehm, og kanskje, kanskje tenker du at hvert eneste feilstrek at bare nei shit, det skulle jeg ikke gjort. Men hvis du da fortsetter, så sitter det jo en gang i hendene dine uten at du tenker så mye over det. Og akkurat sånn beskriver Joe Dispenza også hjernen vår. Den kan nemlig trenes. Det er ikke sånn som vi trodde for en del år tilbake at, at hjernen vår var ferdig, eh, holdt på å si ferdig utviklet når vi ble voksne, og så var det punkt slutt. Da, du, da skjedde det ingenting mer i hjernen. Det har de i hvert fall funnet ut at det skapes nye hjerne, hjernebaner eller stier inne i hjernen din hele livet. Og det er jo det som er så fantastisk. Løpet er ikke kjørt. Uansett hvor gammel du er, så er ikke løpet kjørt. Du kan lære deg nye ting og øve opp nye følelser og nye tanker, ehm, fortsatt. Selv om du er voksen og godt voksen. Så her kommer vi til kjernen i hvordan, hvorfor jeg ville ha, lage den her episoden. For det her er jo ikke en vitenskapspodkast. Dette er kreativ sjel med hjertet i hånden, og jeg kjenner igjen, det jeg kjenner igjen i alt det her er akkurat det samme som jeg ser hos så mange av dere som lytter og som går på kurs hos meg. Kvinner som har sluttet å tro de er kreative, eh, fordi de har tenkt den tanken i så mange år at nei, jeg er ikke flink til dette her. Jeg er ikke, jeg kan ikke, kan ikke tegne. Jeg har aldri vært den kunstneriske, eh, typen. Det er nok for sent nå, sant? Alle de tankene der. Og vet du hva de tankene er akkurat som de der stiene i skogen. De er godt, godt opp. De er lett å finne tilbake igjen til fordi du har tenkt de tankene så utrolig mange ganger og gått den stien så mange ganger. Men det betyr ikke at det er den eneste veien. Jeg tror at det handler om å øve seg på å tenke seg, tenke på seg selv som noe nytt, eh, før man er, altså før du er det. Så se, se det for deg. Ikke bare håpe, men faktisk øve på å kjenne, eh, på hvordan det er å være den kvinnen som maler. Den kvinnen som får til å skape det du ønsker å skape. Den som får til å, eh, faktisk også kan henge maleriene sine på veggen, som tar plass med det hun lager, og som tør å si det høyt at dette har jeg lyst til å lære meg. Jeg øver meg på dette, eh, og det er akkurat det jeg skal gjøre mer av i Sveits i helgen. Og jeg skal ikke bare sitte og meditere for å slappe av, men øve meg på de, for å bli mer av den kvinnen som jeg faktisk har lyst til å være. I livet, i kunsten, i jobben min, i alt. Så en liten øvelse til deg som lytter. Ehm, jeg har lyst til å gi deg noe som du kan ta med deg videre. Noe lite. Du trenger ikke engang å lukke øynene i en time og visualisere sånn som jeg skal holde på med i helgen. Du trenger kanskje bare å ta et lite minutt akkurat der du er nå, enten du er i sofaen din eller på tur eller i bil eller på kjøkkenet. Bare trekk pusten godt ned i magen, og så stiller du deg det spørsmålet. Hvilken versjon av meg har jeg en gang drømt om, men sluttet å tro på? Ja da Ikke svar med en gang, bare la spørsmålet ligge. Hvilken versjon har jeg av meg selv har jeg en gang drømt om og så sluttet å tro på? Og kanskje, bare kanskje, kjenner du et lite frø av et svar. Det er nok, og det er faktisk helt nok til å starte med. Det kan handle om jobben din. Det kan handle om noe kreativt. Det kan handle om helsen din. Det kan handle om forholdet ditt til mannen din, til konen din, til barna dine, til foreldrene dine, til venninnene dine. Det kan handle om så mye annet. Så kjære deg! Nå pakker jeg ferdig kofferten, og jeg gleder meg som et lite barn til å reise til Basel og fylle på med enda mer av det her. Så jeg kommer til å dele litt av turen på Instagram, så følg meg gjerne der hvis du er nysgjerrig og lurer på hvordan det er å sitte i et rom med åtte tusen andre damer og menn som prøver å tenke seg til et nytt liv. Det høres kanskje merkelig ut, eller kanskje du synes det høres kraftfullt ut og blir litt misunnelig? Så jeg tror det er litt av begge deler, og det er helt ok. Takk for at du hørte på Kreativ sjel med hjertet i hånden. Hvis du synes at denne episoden ga deg noe, så håper jeg at du følger og laster ned podcasten der du lytter nå. Og hvis du kjenner en venninne eller en venn som også trenger en, en liten dytt til å tro på en ny versjon av seg selv, så betyr det utrolig mye for meg om du deler denne her med, med henne. Jeg skal snart ha en gratis male kveld, så det er 23. september og jeg legger en lenke i show notes hvis du har lyst til å være med på den og prøve deg hvis du aldri har vært med å male før. Så med det så høres vi i neste episode, og da kanskje jeg forteller litt om hvordan turen faktisk var. Med det. Ciao!
